Jeg sa i mitt hjerte: Kom nå, jeg vil prøve deg med glede; nyt det gode! Men se, også det var tomhet.
Om latteren sa jeg: «Galskap!» og om gleden: «Hva utretter den?»
Jeg utforsket i mitt hjerte å kvege mitt kjød med vin, mens mitt hjerte ledet meg med visdom, og å gripe dårskapen, inntil jeg fikk se hva som er godt for menneskenes barn å gjøre under himmelen det antall dager deres liv varer.
Jeg gjorde mine verk store; jeg bygde meg hus, jeg plantet meg vingårder.
Jeg anla meg hager og parker, og plantet i dem alle slags frukttrær.
Jeg anla meg vanndammer for å vanne en skog av oppvoksende trær.
Jeg kjøpte slaver og slavekvinner, og jeg hadde hjemmefødte slaver. Jeg hadde også store mengder buskap, både storfe og småfe, mer enn alle som hadde vært før meg i Jerusalem.
Jeg samlet meg også sølv og gull, og skatter fra konger og provinser; jeg skaffet meg sangere og sangerinner, og det som er menneskenes lyst: en kvinne og mange kvinner.
Jeg ble stor og overgikk alle som hadde vært før meg i Jerusalem; også min visdom ble stående hos meg.
Alt det mine øyne attrådde, holdt jeg ikke tilbake fra dem; jeg nektet ikke mitt hjerte noen glede. For mitt hjerte gledet seg over alt mitt strev, og dette var min del av alt mitt strev.
Så vendte jeg meg mot alle mine verk som mine hender hadde gjort, og mot den møye jeg hadde strevd med å utføre. Og se, alt var tomhet og jag etter vind, og det er ingen vinning under solen.
Så vendte jeg meg for å betrakte visdom, galskap og dårskap. For hva kan det mennesket gjøre som kommer etter kongen? Bare det som allerede er gjort.
Og jeg så at visdommen har et fortrinn fremfor dårskapen, slik lyset har et fortrinn fremfor mørket.
Den vise har øyne i hodet, men dåren vandrer i mørket. Men også jeg innså at én og samme skjebne rammer dem alle.
Da sa jeg i mitt hjerte: Som dårens skjebne, slik vil det også ramme meg. Hvorfor har jeg da vært så overmåte vis? Og jeg sa i mitt hjerte at også dette er tomhet.
For det er intet evig minne om den vise, like lite som om dåren; i dagene som kommer, er alt for lengst glemt. Og hvordan dør den vise? Slik som dåren!
Da hatet jeg livet, for gjerningen som gjøres under solen, var tung for meg; for alt er tomhet og jag etter vind.
Og jeg hatet alt mitt strev, det som jeg strever med under solen, fordi jeg må etterlate det til det mennesket som kommer etter meg.
Og hvem vet om han blir vis eller en dåre? Og likevel skal han råde over alt mitt strev, som jeg har strevd og vært vis i under solen. Også dette er tomhet.
Da vendte jeg meg for å la mitt hjerte fortvile over alt det strev jeg hadde strevd med under solen.
For det er et menneske som har gjort sitt arbeid med visdom, kunnskap og dyktighet, og så må han overlate sin del til et menneske som ikke har strevd med det. Også dette er tomhet og et stort onde.
For hva har mennesket igjen for alt sitt strev og for sitt hjertes higen, som det strever med under solen?
For alle hans dager er smerte, og hans møye er gremmelse; selv om natten finner ikke hans hjerte ro. Også dette er tomhet.
Det finnes ikke noe bedre for et menneske enn å spise og drikke og la sin sjel nyte det gode i sitt strev. Også dette har jeg sett, at det kommer fra Guds hånd.
For hvem kan spise, og hvem kan nyte mer enn jeg?
For til det mennesket som er godt i hans øyne, gir han visdom og kunnskap og glede; men til synderen gir han strevet med å sanke og samle, for å gi det til den som er god i Guds øyne. Også dette er tomhet og jag etter vind.