Ord av Forkynneren, sønn av David, konge i Jerusalem.
Tomheters tomhet, sier Forkynneren, tomheters tomhet! Alt er tomhet.
Hva vinning har mennesket av alt sitt strev, som det strever med under solen?
Slekt går, og slekt kommer, men jorden står til evig tid.
Solen går opp, og solen går ned, og den haster til sitt sted, der den stiger opp.
Vinden går mot sør og vender mot nord; den snur og snur på sin ferd, og til sine kretsløp vender vinden tilbake.
Alle elver renner til havet, men havet blir ikke fullt; til det stedet hvor elvene renner, dit vender de tilbake for å renne igjen.
Alle ting er trettende; ingen kan utsi det. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fylt av å høre.
Det som har vært, er det som skal bli, og det som er gjort, er det som skal gjøres, og det er intet nytt under solen.
Finnes det noe man kan si: «Se, dette er nytt»? Det har allerede vært til i tidsaldrene som var før oss.
Det er intet minne om dem som var før, og heller ikke om dem som skal komme siden, vil det være noe minne hos dem som kommer enda senere.
Jeg, Forkynneren, var konge over Israel i Jerusalem.
Og jeg vendte mitt hjerte til å søke og utforske med visdom alt som blir gjort under himmelen. Det er en ond plage Gud har gitt menneskenes barn å plage seg med.
Jeg så alle gjerninger som gjøres under solen, og se, alt er tomhet og jag etter vind.
Det som er kroket, kan ikke rettes, og det som mangler, kan ikke telles.
Jeg talte med mitt hjerte og sa: Se, jeg har gjort min visdom stor og økt den mer enn alle som var før meg over Jerusalem, og mitt hjerte har sett mye visdom og kunnskap.
Og jeg vendte mitt hjerte til å kjenne visdom, og til å kjenne dårskap og uforstand; jeg innså at også dette er jag etter vind.
For i mye visdom er det mye gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.