Rop bare! Er det noen som svarer deg? Og til hvem av de hellige vender du deg?
For harme slår dåren i hjel, og misunnelse dreper den enfoldige.
Jeg så en dåre slå rot, og brått forbannet jeg hans bolig.
Hans sønner er langt fra frelse; de knuses i porten, og det er ingen som redder dem.
Den sultne spiser hans avling, selv fra torner henter han den, og de tørste snapper etter deres rikdom.
For ulykke kommer ikke fram fra støvet, og møye spirer ikke opp av jorden.
For mennesket fødes til møye, og gnister flyr høyt til værs.
Men jeg ville søke til Gud, og for Gud ville jeg legge fram min sak.
Han som gjør store og uransakelige ting, under uten tall.
Han som gir regn over jorden og sender vann ut over markene.
Han setter de ringe i det høye, og de sørgende løftes opp til frelse.
Han gjør de listiges planer til intet, så deres hender ikke får utrettet noe som varer.
Han fanger de vise i deres kløkt, og de listiges råd blir forhastet.
Om dagen støter de på mørke, og midt på dagen famler de som om natten.
Slik frelser han den fattige fra sverdet, fra deres munn og fra den sterkes hånd.
Så blir det håp for den ringe, og uretten lukker sin munn.
Se, salig er det mennesket som Gud refser, og Den Allmektiges tukt skal du ikke forakte.
For han sårer, og han forbinder; han knuser, og hans hender leger.
I seks trengsler berger han deg, og i den sjuende skal intet ondt røre deg.
I hungersnød frir han deg fra døden, og i krig fra sverdets vold.
For tungens svepe skal du være skjult, og du skal ikke frykte når ødeleggelsen kommer.
Av ødeleggelse og hungersnød skal du le, og for jordens ville dyr skal du ikke frykte.
For med steinene på marken står du i pakt, og markens ville dyr holder fred med deg.
Du skal vite at ditt telt har fred; du skal se over din bolig og intet savne.
Og du skal erfare at din ætt blir tallrik, og dine etterkommere som jordens gress.
Du skal komme til graven i fullmoden alder, likesom kornbånd føres inn i sin tid.
Se, dette har vi utgransket, slik er det. Hør det, og vit det for deg selv!