Da tok temanitten Elifas til orde og sa:
Om noen prøver å tale et ord til deg, blir du da utålmodig? Men hvem kan vel holde ordene tilbake?
Se, du har vist mange til rette, og slappe hender har du styrket.
Dine ord reiste opp den snublende, og synkende knær styrket du.
Men nå kommer det over deg, og du mister motet; det rammer deg, og du blir forferdet.
Er ikke din gudsfrykt din tillit, og dine ulastelige veier ditt håp?
Tenk nå etter: Hvem har vel gått til grunne som uskyldig, og hvor ble rettskafne utryddet?
Slik jeg har sett: De som pløyer urett og sår nød, høster det.
Ved Guds ånde omkommer de, og ved hans vredes pust blir de til intet.
Løvens brøl og hannløvens røst, og ungløvenes tenner er knust.
Løven omkommer av mangel på rov, og løvinnens unger blir spredt.
Et ord snek seg til meg, og mitt øre fanget en hvisken av det.
I urolige tanker fra nattens syner, når dyp søvn faller på menneskene.
Frykt og beven kom over meg, og fylte alle mine bein med skrekk.
Og en ånd fór forbi mitt ansikt; hårene på mitt kjød reiste seg.
Den stod der, men jeg skjelnet ikke dens utseende; en skikkelse stod foran mine øyne. Stillhet, og jeg hørte en røst:
Kan et menneske være rettferdig for Gud, eller en mann være ren for sin skaper?
Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil.
Hvor mye mer da med dem som bor i hus av leire, de som har sin grunnvoll i støvet; de knuses lettere enn en møll.
Fra morgen til aften blir de knust; uten at noen akter på det, går de til grunne for alltid.
Blir ikke deres teltsnor rykket opp? De dør, men uten visdom.