Da det ble avgjort at vi skulle seile til Italia, overga de både Paulus og noen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius fra den keiserlige kohort.
Vi gikk da om bord på et skip fra Adramyttium som skulle seile til stedene langs Asia, og la ut. Aristarkos, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.
Neste dag la vi til i Sidon, og Julius, som behandlet Paulus vennlig, tillot ham å gå til vennene sine for å få omsorg.
Derfra la vi ut og seilte i le av Kypros, fordi vindene var imot.
Og da vi hadde seilt over havet utenfor Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia.
Og der fant høvedsmannen et skip fra Aleksandria som seilte til Italia, og han førte oss om bord i det.
I mange dager seilte vi langsomt, og vi kom med nød og neppe på høyde med Knidos. Da vinden ikke tillot oss å fortsette, seilte vi inn under Kreta ved Salmone.
Med nød og neppe seilte vi langsmed den og kom til et sted som kalles Gode havner, nær ved byen Lasea.
Da det var gått lang tid og seilasen allerede var farlig, fordi selv fasten allerede var over, advarte Paulus dem.
Han sa til dem: «Menn, jeg ser at seilasen vil medføre ulykke og stort tap, ikke bare for lasten og skipet, men også for våre liv.»
Men høvedsmannen stolte mer på styrmannen og skipperen enn på det Paulus sa.
Og da havnen var uegnet til vinterleie, besluttet de fleste å seile ut også derfra, om de på noen måte kunne nå fram til Føniks for å overvintre der, en havn på Kreta som vender mot sørvest og nordvest.
Da det så blåste en svak sønnavind og de tenkte at de hadde nådd sitt forsett, lettet de anker og seilte tett langs Kreta.
Men ikke lenge etter kastet en virvelstorm, som kalles Euroklydon, seg ned fra den.
Da skipet ble grepet og ikke maktet å holde opp mot vinden, ga vi etter og lot oss drive.
Men da vi løp inn under en liten øy som kalles Klauda, klarte vi med nød og neppe å få kontroll over skipsbåten.
Da de hadde heist den opp, brukte de nødmidler og surret skipet. Og da de fryktet for å drive inn på Syrten, firte de seilet og ble slik drevet.
Men da vi ble voldsomt herjet av stormen, begynte de neste dag å kaste lasten over bord.
Og på den tredje dagen kastet vi med egne hender skipets utstyr over bord.
Da verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og et ikke lite uvær lå over oss, ble til slutt alt håp om at vi skulle bli reddet tatt fra oss.
Da de nå lenge hadde vært uten mat, sto Paulus fram midt iblant dem og sa: «Menn, dere burde ha adlydt meg og ikke seilt ut fra Kreta; da hadde dere vært spart for denne ulykken og dette tapet.»
Og nå formaner jeg dere til å være ved godt mot; for ingen sjel blant dere skal gå tapt, bare skipet.
For i denne natt stod en engel hos meg fra den Gud som jeg tilhører og som jeg også tjener.
Han sa: «Frykt ikke, Paulus! Du må stå fram for keiseren, og se, Gud har skjenket deg alle dem som seiler med deg.»
Derfor, menn, vær ved godt mot! For jeg tror Gud at det skal skje slik som det er blitt sagt meg.
Men vi må strande på en eller annen øy.
Men da den fjortende natten kom, mens vi ble drevet omkring i Adriaterhavet, ante sjøfolkene ved midnatt at et land nærmet seg dem.
Og da de loddet, fant de tjue favner. Etter et lite stykke loddet de på ny og fant femten favner.
Og da de fryktet at vi kanskje skulle støte på skjær, kastet de fire ankere fra akterstavnen og ba om at det måtte bli dag.
Men sjøfolkene forsøkte å flykte fra skipet og firte skipsbåten ned i havet under påskudd av at de ville legge ut ankere fra forstavnen.
Da sa Paulus til høvedsmannen og soldatene: «Dersom ikke disse blir værende i skipet, kan dere ikke bli berget.»
Da kappet soldatene tauene på båten og lot den falle.
Men mens det led mot dag, oppfordret Paulus alle til å ta til seg mat, og sa: «I dag er det den fjortende dagen dere har ventet og vært uten mat, uten å ha tatt noe til dere.»
Derfor ber jeg dere om å ta til dere mat, for dette hører med til deres redning; for ikke et hår skal falle fra hodet på noen av dere.
Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øyne, brøt det og begynte å spise.
Da ble de alle ved godt mot, og de tok også selv til seg mat.
Vi var i alt to hundre og syttiseks sjeler om bord i skipet.
Og da de var blitt mette av maten, lettet de skipet ved å kaste kornet i havet.
Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de la merke til en bukt med en strand; der bestemte de seg for, om mulig, å drive skipet på land.
De kappet ankerne og lot dem bli igjen i havet, samtidig som de løste rortauene. Så heiste de forseilet for vinden og styrte inn mot stranden.
Men de havnet på et sted med hav på begge sider og rente skipet på grunn. Forstavnen satte seg fast og ble stående urokkelig, men akterskipet ble slått i stykker av bølgenes kraft.
Men soldatenes plan var å drepe fangene, for at ingen skulle svømme bort og unnslippe.
Men høvedsmannen, som ville berge Paulus, hindret dem i deres forsett, og bød at de som kunne svømme, først skulle kaste seg ut og komme seg i land.
Og de andre, noen på planker, andre på stykker av skipet. Og slik skjedde det at alle ble berget i land.