Agrippa sa da til Paulus: «Det er tillatt for deg å tale på dine egne vegne.» Da strakte Paulus ut hånden og forsvarte seg.
Om alt det jeg blir anklaget for av jødene, kong Agrippa, regner jeg meg lykkelig for at jeg i dag skal forsvare meg for deg.
Særlig siden du er en kjenner av alle skikker og stridsspørsmål blant jødene; derfor ber jeg deg om å lytte tålmodig til meg.
Mitt liv fra ungdommen av, slik jeg fra begynnelsen har levd det blant mitt folk i Jerusalem, kjenner alle jødene.
De har kjent meg fra først av, om de bare vil vitne om det, at jeg levde som fariseer etter den strengeste retningen i vår gudsdyrkelse.
Og nå står jeg her og blir stilt for retten for håpet om det løftet som ble gitt fedrene av Gud.
Det er dette vårt tolvstammefolk håper å nå fram til, idet de iherdig tjener Gud natt og dag. For dette håpets skyld blir jeg anklaget av jøder, kong Agrippa.
Hvorfor holdes det for utrolig blant dere at Gud oppvekker døde?
Jeg trodde sannelig hos meg selv at jeg burde gjøre mye imot nasareeren Jesu navn.
Dette gjorde jeg også i Jerusalem. Etter at jeg hadde fått fullmakt fra overprestene, sperret jeg mange av de hellige inne i fengsler, og når de ble henrettet, ga jeg min stemme til det.
Og i alle synagogene tvang jeg dem ofte ved straff til å spotte, og overmåte rasende på dem forfulgte jeg dem helt til de utenlandske byer.
Under dette dro jeg også til Damaskus med myndighet og fullmakt fra overprestene.
Midt på dagen, konge, så jeg på veien et lys fra himmelen, klarere enn solens glans, stråle omkring meg og dem som reiste med meg.
Men da vi alle falt til jorden, hørte jeg en røst som talte til meg og sa på det hebraiske språk: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det er hardt for deg å stampe mot brodden.»
Da sa jeg: «Hvem er du, Herre?» Og han sa: «Jeg er Jesus, han som du forfølger.»
Men reis deg opp og stå på føttene dine! For derfor har jeg vist meg for deg: for å utvelge deg til tjener og vitne, både om det du har sett, og om det jeg vil vise deg,
idet jeg frir deg ut fra folket og fra hedningene, som jeg sender deg til,
for å åpne deres øyne, så de vender om fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, for at de skal få syndenes forlatelse og arvelodd blant dem som er helliget ved troen på meg.
Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske synet.
Men jeg forkynte først for dem i Damaskus og i Jerusalem, og over hele Judeas land og for hedningene, at de skulle vende om og vende seg til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdige.
På grunn av disse tingene grep jødene meg i tempelet og forsøkte å ta livet av meg.
Ved den hjelp jeg har fått fra Gud, står jeg altså inntil denne dag og vitner for både små og store, og jeg sier ikke noe annet enn det både profetene og Moses sa skulle skje,
at Kristus skulle lide, og at han som den første ved oppstandelsen fra de døde skulle forkynne lys for folket og for hedningene.
Men da han forsvarte seg slik, sa Festus med høy røst: «Du er vanvittig, Paulus! Din store lærdom driver deg til vanvidd.»
Men han sier: «Jeg er ikke vanvittig, mektigste Festus, men jeg taler sanne og sindige ord.»
For kongen kjenner til disse ting, og til ham taler jeg også frimodig. For jeg er overbevist om at intet av dette er skjult for ham; for dette er ikke skjedd i en avkrok.
Tror du, kong Agrippa, profetene? Jeg vet at du tror.
Men Agrippa sa til Paulus: «Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen.»
Paulus sa: «Jeg ville ønske til Gud, enten det er lite eller mye, at ikke bare du, men også alle som hører meg i dag, måtte bli slik som jeg er, bortsett fra disse lenkene.»
Da han hadde sagt dette, reiste kongen seg, og landshøvdingen og Berenike og de som satt sammen med dem.
Og da de hadde gått til side, talte de med hverandre og sa: «Denne mannen gjør ikke noe som fortjener død eller lenker.»
Men Agrippa sa til Festus: «Denne mannen kunne ha vært løslatt om han ikke hadde anket til keiseren.»