Men i disse dager, da disiplene ble flere, oppsto det murring blant de gresktalende mot hebreerne, fordi deres enker ble oversett ved den daglige utdelingen.
Da kalte de tolv sammen skaren av disipler og sa: «Det er ikke rett at vi forlater Guds ord for å tjene ved bordene.
Utse derfor, brødre, blant dere sju menn som har godt vitnesbyrd, fulle av Den Hellige Ånd og visdom, som vi kan innsette til denne oppgaven.
Vi derimot vil vie oss til bønnen og Ordets tjeneste.»
Og dette ordet behaget hele mengden, og de valgte Stefanus, en mann full av tro og Den Hellige Ånd, og Filip, Prokorus, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia.
Disse stilte de fram for apostlene, og de ba og la hendene på dem.
Og Guds ord hadde fremgang, og tallet på disiplene i Jerusalem økte sterkt, og en stor skare av prestene ble lydige mot troen.
Men Stefanus, full av tro og kraft, gjorde store under og tegn blant folket.
Da sto det fram noen fra den synagogen som kalles de frigittes og kyreneernes og aleksandrinernes, og av dem fra Kilikia og Asia, og de diskuterte med Stefanus.
Og de maktet ikke å motstå den visdom og den Ånd som han talte med.
Da fikk de i hemmelighet noen menn til å si: «Vi har hørt ham tale bespottelige ord mot Moses og Gud.»
De egget opp folket og de eldste og de skriftlærde, og de kastet seg over ham, grep ham og førte ham for Rådet.
Og de stilte fram falske vitner som sa: «Denne mannen holder ikke opp med å tale spotteord mot det hellige stedet og mot loven.
For vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal rive ned dette stedet og forandre de skikkene som Moses overleverte oss.»
Og da alle som satt i Rådet, stirret på ham, så de hans ansikt som en engels ansikt.