Da sa ypperstepresten: «Forholder dette seg slik?»
Han sa: Menn, brødre og fedre, hør! Herlighetens Gud åpenbarte seg for vår far Abraham mens han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Harran.
Og han sa til ham: Dra ut fra ditt land og fra din slekt, og kom til det landet som jeg skal vise deg.
Da dro han ut fra kaldeernes land og bosatte seg i Harran. Og derfra, etter hans fars død, lot Gud ham flytte til dette landet som dere nå bor i.
Og han ga ham ikke arvelodd der, ikke engang en fotsbredd; men han lovet å gi ham det til eiendom, og hans ætt etter ham, enda han ikke hadde barn.
Og Gud talte slik: Hans ætt skal bo som utlendinger i et fremmed land, og de skal gjøre dem til slaver og mishandle dem i fire hundre år.
Og det folket som de skal være slaver for, vil jeg dømme, sa Gud, og deretter skal de dra ut og tjene meg på dette stedet.
Og han ga ham omskjærelsens pakt, og slik fikk han Isak og omskar ham på den åttende dagen, og Isak fikk Jakob, og Jakob de tolv patriarkene.
Og patriarkene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt, og Gud var med ham,
og fridde ham ut av alle hans trengsler, og ga ham nåde og visdom for Farao, kongen av Egypt, og han satte ham til hersker over Egypt og hele sitt hus.
Men det kom hungersnød over hele Egypts land og Kanaan, og stor trengsel, og våre fedre fant ikke mat.
Men da Jakob hørte at det var korn i Egypt, sendte han våre fedre av sted for første gang.
Og den andre gangen ga Josef seg til kjenne for brødrene sine, og Josefs slekt ble åpenbar for Farao.
Da sendte Josef bud og kalte til seg sin far Jakob og hele sin slekt, syttifem sjeler.
Så dro Jakob ned til Egypt, og han døde, han og fedrene våre.
Og de ble ført til Sikem og lagt i den graven som Abraham kjøpte for en sum sølv av Hamors sønner i Sikem.
Men da tiden nærmet seg for det løftet Gud hadde sverget Abraham, vokste folket og ble tallrikt i Egypt,
inntil det fremsto en annen konge som ikke kjente Josef.
Han fór med list mot vårt folk og mishandlet våre fedre, så de måtte sette ut sine spedbarn for at de ikke skulle holdes i live.
På den tiden ble Moses født, og han var vakker for Gud. I tre måneder ble han oppfostret i sin fars hus.
Men da han var blitt satt ut, tok Faraos datter ham opp og oppfostret ham som sin egen sønn.
Og Moses ble opplært i all egypternes visdom, og han var mektig i ord og gjerninger.
Men da han var blitt førti år gammel, fikk han i sinne å se til sine brødre, Israels barn.
Og da han så en som led urett, forsvarte han ham og tok hevn for den som ble mishandlet, ved å slå egypteren i hjel.
Han tenkte at brødrene hans skulle forstå at Gud ga dem frelse (redning) ved hans hånd, men de forsto det ikke.
Den neste dagen viste han seg for dem mens de sloss, og han formante dem til fred og sa: «Menn, dere er brødre. Hvorfor gjør dere hverandre urett?»
Men han som gjorde sin neste urett, støtte ham fra seg og sa: «Hvem har satt deg til høvding og dommer over oss?
Vil du kanskje drepe meg, slik du drepte egypteren i går?»
Men Moses flyktet på grunn av dette ordet og ble en fremmed i Midjans land, der han fikk to sønner.
Og da førti år var til ende, viste en Herrens engel seg for ham i ørkenen ved Sinai-fjellet, i en ildflamme fra en tornebusk.
Da Moses så det, undret han seg over synet; men da han gikk nærmere for å betrakte det, lød Herrens røst til ham:
«Jeg er dine fedres Gud, Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.» Men Moses begynte å skjelve av redsel og våget ikke å se nærmere på det.
Men Herren sa til ham: Løs skoene av føttene dine, for det stedet du står på, er hellig jord.
Jeg har sannelig sett mishandlingen av mitt folk som er i Egypt, og deres sukk har jeg hørt, og jeg er steget ned for å utfri dem. Og nå, kom, jeg vil sende deg til Egypt.
Denne Moses, som de fornektet da de sa: «Hvem har satt deg til leder og dommer?» – ham sendte Gud som leder og befrier ved hånden til den engelen som viste seg for ham i tornebusken.
Han førte dem ut og gjorde under og tegn i Egypts land, i Rødehavet og i ørkenen i førti år.
Dette er den Moses som sa til Israels barn: «En profet, liksom meg, skal Herren vår Gud reise opp for dere av deres brødre.»
Han er den som i forsamlingen i ørkenen var sammen med engelen som talte til ham på Sinai-fjellet, og med våre fedre, han som tok imot levende ord for å gi dem til oss.
Ham ville våre fedre ikke være lydige, men de støtte ham fra seg og vendte seg i sitt hjerte til Egypt,
og sa til Aron: «Lag oss guder som skal gå foran oss! For denne Moses, som førte oss ut av Egypts land – vi vet ikke hva som har skjedd med ham.»
Og de laget en kalv i de dager og bar fram offer til avgudsbildet, og de gledet seg over sine henders verk.
Men Gud vendte seg bort og overga dem til å dyrke himmelens hær, slik det står skrevet i profetenes bok: Bar dere vel fram slaktoffer og offer for meg i førti år i ørkenen, Israels hus?
Og dere bar Moloks telt og stjernen til deres gud Remfan, bildene som dere laget for å tilbe dem, og jeg vil flytte dere bortenfor Babylon.
Våre fedre hadde vitnesbyrdets telt i ørkenen, slik han som talte til Moses, befalte ham å lage det etter det forbildet han hadde sett.
Dette tok også våre fedre i arv og førte det med Josva inn i landet som folkeslagene hadde i eie, de som Gud drev bort foran våre fedre, inntil Davids dager.
Han fant nåde for Guds åsyn og ba om å få finne en bolig for Jakobs Gud.
Men Salomo bygde ham et hus.
Men Den Høyeste bor ikke i templer gjort med hender, slik profeten sier:
Himmelen er min trone, og jorden en skammel for mine føtter. Hva slags hus vil dere bygge meg, sier Herren, eller hva er stedet for min hvile?
Har ikke min hånd gjort alt dette?
Dere stivnakkede og uomskårne på hjerte og ører! Dere står alltid Den Hellige Ånd imot; som deres fedre, slik også dere.
Hvem av profetene forfulgte ikke fedrene deres? Og de drepte dem som forut forkynte om Den rettferdiges komme, han som dere nå har forrådt og myrdet.
Dere som mottok loven ved englers forordninger, og ikke holdt den.
Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertene, og de skar tenner mot ham.
Men han var full av Den Hellige Ånd og stirret opp mot himmelen, og han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd.
Og han sa: «Se, jeg ser himlene åpne og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.»
Da skrek de med høy røst og holdt for ørene sine, og stormet alle som en mot ham.
De drev ham ut av byen og steinet ham, og vitnene la av seg klærne sine ved føttene til en ung mann som het Saulus.
Og de steinet Stefanus, mens han ba og sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd!»
Men han falt på kne og ropte med høy røst: «Herre, tilregn dem ikke denne synden!» Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn.