Til sangmesteren. Etter «Liljene». Et vitnesbyrd. En salme av Asaf.
Israels hyrde, vend øret til, du som fører Josef som en hjord! Du som troner over kjerubene, strål fram!
Foran Efraim og Benjamin og Manasse, vekk opp din kraft og kom oss til frelse.
Gud, gjenreis oss, og la ditt ansikt lyse, så vi blir frelst!
Herre, hærskarenes Gud, hvor lenge vil du ryke av vrede mot ditt folks bønn?
Du har gitt dem tårebrød å spise og latt dem drikke tårer i fullt mål.
Du gjør oss til et stridsemne for våre naboer, og våre fiender spotter seg imellom.
Hærskarenes Gud, gjenreis oss, la ditt ansikt lyse, så vi blir frelst!
En vinstokk flyttet du fra Egypt; du drev ut folkeslag og plantet den.
Du ryddet vei for den, og den festet sine røtter og fylte landet.
Fjell ble dekket av dens skygge, og Guds sedrer av dens greiner.
Den strakte ut sine grener til havet og sine skudd til elven.
Hvorfor har du revet ned dens gjerder, så alle som går forbi på veien, plukker av den?
Villsvinet fra skogen gnager på den, og det som rører seg på marken, beiter på den.
Hærskarenes Gud, vend tilbake! Se ned fra himmelen og se, og ta deg av denne vinstokken,
og vinstokken som din høyre hånd har plantet, og sønnen du har styrket for deg selv.
Det er brent med ild, det er hugget ned; for trusselen fra ditt åsyn går de til grunne.
La din hånd være over mannen ved din høyre hånd, over menneskesønnen som du har styrket for deg selv.
Så vil vi ikke vike fra deg; gjør oss levende, så vil vi påkalle ditt navn.
Herre, hærskarenes Gud, gjenreis oss, la ditt ansikt lyse, så vi blir frelst!