En salme av Asaf. Gud, Gud Herren taler og kaller på jorden fra solens oppgang til dens nedgang.
Fra Sion, skjønnhetens fullkommenhet, stråler Gud fram.
Vår Gud kommer, og han skal ikke tie; ild fortærer foran ham, og omkring ham stormer det voldsomt.
Han kaller på himmelen der oppe og på jorden for å dømme sitt folk.
Samle til meg mine fromme, de som har inngått min pakt ved offer.
Og himlene forkynner hans rettferd, for Gud er dommer. Sela.
Hør, mitt folk, jeg vil tale; Israel, jeg vil vitne mot deg: Gud, din Gud, er jeg.
Ikke for dine slaktoffer irettesetter jeg deg; dine brennoffer er alltid foran meg.
Jeg vil ikke ta en okse fra ditt hus eller bukker fra dine kveer.
For alle skogens dyr tilhører meg, dyrene på de tusen fjell.
Jeg kjenner alle fjellenes fugler, og det som rører seg på marken, er hos meg.
Om jeg hungret, ville jeg ikke si det til deg, for verden og alt som fyller den, tilhører meg.
Mon jeg eter kjøtt av tyrer og drikker blod av bukker?
Ofre takksigelse til Gud, og innfri dine løfter til Den Høyeste.
Og kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal ære meg.
Men til den ugudelige sier Gud: Hva har du med å forkynne mine forskrifter og ta min pakt i din munn?
Du hater tukt og kaster mine ord bak deg.
Når du ser en tyv, slår du lag med ham, og med ekteskapsbrytere har du din del.
Din munn slipper du løs til det onde, og din tunge spinner sammen svik.
Du sitter og taler imot din bror, du baktaler din mors sønn.
Dette har du gjort, og jeg tidde. Du tenkte at jeg var som du. Men jeg skal irettesette deg og stille det fram for dine øyne.
Forstå da dette, dere som glemmer Gud, så jeg ikke river i stykker og det er ingen som redder.
Den som ofrer takksigelse, ærer meg, og den som bereder sin vei, ham vil jeg la se Guds frelse.