Til sangmesteren. Av Korahs sønner. En salme.
Hør dette, alle folk, vend øret til, alle som bor i verden.
Både lave og høye, rike og fattige, alle sammen!
Min munn taler visdom, og mitt hjertes tanke er innsikt.
Jeg vil bøye mitt øre til et ordspråk, jeg vil åpne min gåte til lyren.
Hvorfor skal jeg frykte i onde dager, når mine forfølgeres ondskap omgir meg?
De som stoler på sin formue og roser seg av sin store rikdom.
En bror kan en mann slett ikke løskjøpe, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham.
For kostbar er løsepengen for deres liv, og man må avstå fra det til evig tid,
så han skulle leve evig og ikke se graven.
For han ser at de vise dør; dåren og den uforstandige omkommer sammen, og de overlater sitt gods til andre.
Deres indre tanke er at husene deres skal bestå til evig tid, deres boliger fra slekt til slekt; de kaller jordene opp etter sine egne navn.
Men et menneske i herlighet blir ikke værende; det ligner dyrene som går til grunne.
Dette er deres vei, deres dårskap, og de som følger etter dem, har behag i deres tale. Sela.
Som sauer settes de til dødsriket, døden skal gjete dem. De rettskafne skal herske over dem når morgenen bryter fram; deres skikkelse tæres bort av dødsriket, borte fra sin bolig.
Men Gud skal løskjøpe min sjel fra dødsrikets makt, for han skal ta meg til seg. Sela.
Frykt ikke når en mann blir rik, når hans hus' herlighet øker.
For når han dør, tar han ingenting med seg; hans herlighet skal ikke fare ned etter ham.
Om han enn velsigner sin sjel i sitt liv, og de priser deg fordi du gjør det godt for deg selv,
han skal gå til sine fedres slekt; aldri i evighet skal de se lys.
Mennesket i sin prakt, uten forstand, er lik dyrene som går til grunne.