Men jeg selv, Paulus, formaner dere ved Kristi saktmodighet og mildhet, jeg som ansikt til ansikt er ydmyk blant dere, men fraværende er djerv mot dere.
Jeg ber om at jeg, når jeg er til stede, må slippe å være djerv med den frimodigheten som jeg regner med å vise dristig overfor noen som regner oss for å vandre på kjødelig vis.
For selv om vi vandrer i kjødet, strider vi ikke etter kjødet.
For våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å rive ned festningsverker.
Vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar enhver tanke til fange til lydighet mot Kristus.
Og vi er rede til å straffe all ulydighet, når deres lydighet er blitt fullkommen.
Dere ser på det som ligger rett for øynene. Om noen er overbevist i seg selv om at han tilhører Kristus, la ham igjen tenke over dette med seg selv: at likesom han tilhører Kristus, slik tilhører også vi Kristus.
For selv om jeg skulle rose meg noe mer av vår myndighet, som Herren ga oss til å bygge dere opp og ikke til å rive dere ned, skal jeg ikke bli til skamme,
for at jeg ikke skal synes som om jeg ville skremme dere med brevene.
For brevene, sier de, er vektige og sterke, men hans legemlige nærvær er svakt, og talen er foraktet.
En slik person skal tenke over dette: Slik vi er i ord gjennom brev når vi er fraværende, slik er vi også i gjerning når vi er til stede.
For vi drister oss ikke til å regne oss blant eller sammenligne oss med noen av dem som anbefaler seg selv. Men når de måler seg med seg selv og sammenligner seg med seg selv, mangler de innsikt.
Vi derimot vil ikke rose oss utover alle mål, men etter målet for den grenselinje som Gud har tildelt oss, et mål som når helt fram til dere også.
For vi strekker oss ikke for langt, som om vi ikke nådde fram til dere; for vi har jo nådd helt fram til dere med Kristi evangelium.
Vi roser oss ikke ut over måte av andres arbeid, men vi har det håp at når deres tro vokser, skal vi bli gjort store blant dere etter vår målestokk, i overflod,
for å forkynne evangeliet i landene som ligger bortenfor dere, uten å rose oss innenfor en annens grense over det som allerede er fullført.
Men den som roser seg, skal rose seg i Herren.
For ikke den som anbefaler seg selv, er godkjent, men den som Herren anbefaler.