Gid dere ville tåle litt dårskap av meg! Men dere tåler meg jo.
For jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet; jeg har jo trolovet dere med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus.
Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker forderves bort fra den oppriktige hengivenhet til Kristus.
For om det kommer en og forkynner en annen Jesus, som vi ikke forkynte, eller dere får en annen ånd, som dere ikke fikk, eller et annet evangelium, som dere ikke tok imot, så tåler dere det godt.
For jeg mener at jeg på ingen måte står tilbake for de overmåte store apostlene.
Men om jeg er ulærd i tale, er jeg det ikke i kunnskap; tvert imot har vi på alle måter og i alle ting gjort oss kjent for dere.
Eller gjorde jeg synd da jeg ydmyket meg selv for at dere skulle bli opphøyet, fordi jeg forkynte Guds evangelium for dere uten vederlag?
Andre menigheter plyndret jeg, idet jeg tok lønn av dem for å tjene dere.
Og da jeg var hos dere og led mangel, var jeg ikke til byrde for noen. For det jeg manglet, dekket brødrene som kom fra Makedonia. Og i alt har jeg holdt meg, og vil jeg holde meg, uten å ligge dere til byrde.
Så sant Kristi sannhet er i meg: Denne ros skal ikke bli brakt til taushet for meg i Akaias regioner.
Hvorfor? Fordi jeg ikke elsker dere? Det vet Gud!
Men det jeg gjør, vil jeg også heretter gjøre, for å avskjære anledningen for dem som søker en anledning til å bli funnet lik oss i det de skryter av.
For slike er falske apostler, svikefulle arbeidere, som forkler seg som Kristi apostler.
Og det er ikke underlig, for Satan selv tar på seg skikkelse av en lysets engel.
Derfor er det ikke noe stort om også hans tjenere skaper seg om til rettferdighetens tjenere; deres ende skal bli etter deres gjerninger.
Jeg sier igjen: Ingen må holde meg for en dåre. Men om så er, ta imot meg om enn som en dåre, så også jeg kan rose meg litt.
Det jeg taler, det taler jeg ikke etter Herrens vilje, men som i dårskap, i denne tillit til min ros.
Siden mange roser seg etter kjødet, vil også jeg rose meg.
For dere tåler gjerne dårene, dere som er kloke.
For dere tåler det jo om noen gjør dere til slaver, om noen eter dere opp, om noen fanger dere, om noen opphøyer seg, om noen slår dere i ansiktet.
Til skam sier jeg det, som om vi var svake. Men i det som noen våger – jeg taler i dårskap – det våger også jeg.
Er de hebreere? Jeg også. Er de israelitter? Jeg også. Er de Abrahams ætt? Jeg også.
Er de Kristi tjenere? Jeg taler i vanvidd: Jeg er det enda mer. I strev langt mer, i slag over all måte, i fengsler langt oftere, ofte i dødsfare.
Av jødene har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær.
Tre ganger ble jeg slått med kjepper, én gang steinet, tre ganger led jeg skipbrudd, et døgn har jeg tilbrakt i dypet.
Ofte på reiser, i farer fra elver, i farer fra røvere, i farer fra mitt eget folk, i farer fra hedninger, i farer i byer, i farer i ødemarken, i farer på havet, i farer blant falske brødre.
I strev og møye, ofte i nattevåk, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet.
Foruten alt det andre har jeg mitt daglige press, omsorgen for alle menighetene.
Hvem er svak uten at også jeg er svak? Hvem føres til fall uten at det brenner i meg?
Hvis jeg må rose meg, vil jeg rose meg av min svakhet.
Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, han som er velsignet i evighet, vet at jeg ikke lyver.
I Damaskus holdt kong Aretas' landshøvding damaskenernes by bevoktet, fordi han ville gripe meg.
Og gjennom en glugge ble jeg firt ned i en kurv langs muren og unnslapp hans hender.