Da svarte Job og sa:
Jeg har hørt mange slike ting; plagsomme trøstere er dere alle.
Blir det aldri ende på vindige ord? Eller hva egger deg til å svare?
Også jeg kunne tale som dere; om bare deres sjel var i min sjels sted, kunne jeg føye ord sammen mot dere og riste på hodet over dere.
Jeg ville styrke dere med min munn, og mine leppers medfølelse ville lindre.
Om jeg taler, lindres ikke min smerte, og om jeg holder opp, hva viker da fra meg?
Men nå har han trettet meg ut; du har lagt hele min huslyd øde.
Du har grepet meg, og det er blitt et vitne; min magerhet reiser seg mot meg og vitner mot meg rett i ansiktet.
Hans vrede har sønderrevet og forfulgt meg; han skjærer tenner mot meg. Min motstander hvesser sine øyne mot meg.
De spiler opp munnen mot meg, med hån slår de mine kinn; sammen flokker de seg mot meg.
Gud overgir meg til den urettferdige, og i de ugudeliges hender kaster han meg.
Jeg levde i ro, da brøt han meg i stykker; han grep meg i nakken og knuste meg, han satte meg opp som skive for seg.
Hans skyttere omringer meg, han kløver mine nyrer uten skånsel; han øser ut min galle på jorden.
Han bryter meg ned, brudd på brudd; han stormer mot meg som en kjempe.
Sekk har jeg sydd over min hud, og boret mitt horn i støvet.
Mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øyelokk ligger det dødsskygge.
Enda det ikke er vold i mine hender, og min bønn er ren.
Å jord, dekk ikke mitt blod, og la det ikke være noe sted for mitt skrik!
Selv nå, se, i himmelen er mitt vitne, og min talsmann i det høye.
Mine venner spotter meg; til Gud gråter mitt øye.
Måtte han føre en manns sak overfor Gud, og et menneskes sak overfor sin neste.
For få år kommer, og jeg skal vandre den veien jeg ikke vender tilbake fra.