Da svarte Elifas temanitten og sa:
Svarer vel en vis mann med kunnskap som er vind, og fyller han sin buk med østavind?
Å gå i rette med tale som ikke gagner, og med ord som ikke nytter?
Du bryter til og med ned gudsfrykten og minsker andakten for Guds åsyn.
For din misgjerning lærer din munn, og du velger de listiges tunge.
Din munn domfeller deg, ikke jeg; dine lepper vitner mot deg.
Ble du født som det første menneske, ble du brakt til verden før haugene?
Har du lyttet i Guds fortrolige råd, og drar du visdommen til deg?
Hva vet du som vi ikke vet? Hva forstår du som ikke er hos oss?
Både den gråhårede og den eldgamle er blant oss, rikere på dager enn din far.
Er Guds trøst for lite for deg, og et ord talt i mildhet til deg?
Hvorfor river ditt hjerte deg med, og hvorfor gnistrer dine øyne?
For du vender din ånd mot Gud og utstøter ord fra din munn.
Hva er et menneske, at det skulle være rent, og en født av en kvinne, at han skulle være rettferdig?
Se, han stoler ikke på sine hellige, og himlene er ikke rene i hans øyne.
Langt mindre en avskyelig og fordervet mann, som drikker urett som vann.
Jeg vil kunngjøre for deg, hør på meg! Dette har jeg sett, og det vil jeg fortelle.
Det som vise menn forkynner og ikke har skjult fra sine fedre.
Til dem alene ble landet gitt, og ingen fremmed dro midt iblant dem.
Den ugudelige vrir seg i smerte alle sine dager, og tallet på år er gjemt for voldsmannen.
Redselslyder lyder i hans ører; midt i freden kommer herjeren over ham.
Han tror ikke han skal vende tilbake fra mørket, og han er utsett for sverdet.
Han flakker om etter brød: «Hvor er det?» Han vet at en mørkets dag er rede ved hans hånd.
Nød og trengsel forferder ham; de overvelder ham som en konge rustet til strid.
For han rakte ut sin hånd mot Gud, og mot Den Allmektige viste han seg sterk.
Han stormer mot ham med stiv nakke, med sine tykke, buede skjold.
For han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sine lender.
Han bosatte seg i ødelagte byer, i hus der ingen skulle bo, som var bestemt til å bli grushauger.
Han blir ikke rik, og hans velstand varer ikke ved, og hans grøde bøyer seg ikke mot jorden.
Han viker ikke fra mørket; en ildslue skal tørke ut hans skudd, og han skal vike bort ved hans munns ånde.
La ham ikke stole på tomhet; han blir ført vill, for tomhet skal bli hans vederlag.
Før hans dag kommer, blir det oppfylt, og hans palmegren grønnes ikke.
Han ryster av seg sine umodne druer som vinstokken, og kaster sine blomster som oliventreet.
For de gudløses forsamling er gold, og ild fortærer bestikkelsens telt.
De unnfanger ulykke og føder ondskap, og deres morsliv bereder svik.