Min ånd er brutt, mine dager er utslukket; gravene venter meg.
Sannelig, spottere omgir meg, og mitt øye må dvele ved deres trass.
Sett nå et pant, gå i borgen for meg hos deg! Hvem er den som vil gi meg håndslag?
For du har skjult deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke opphøye dem.
Den som angir venner for en del av byttet, hans barns øyne skal tæres bort.
Han har satt meg som et ordtak for folkene, og jeg er blitt en som man spytter i ansiktet.
Mitt øye er sløvet av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.
De rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie reiser seg i harme mot den gudløse.
Men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, vokser i styrke.
Men kom bare igjen, alle sammen! Jeg finner ingen vismann blant dere.
Mine dager er forbi, mine planer er revet over – mitt hjertes eie.
Natten gjør de til dag; lyset er nær i møte med mørket.
Om jeg håper, er dødsriket mitt hus; i mørket reder jeg mitt leie.
Til graven roper jeg: «Du er min far!» Til makken: «Min mor og min søster!»
Hvor er da mitt håp? Og mitt håp, hvem øyner det?
Farer de ned til dødsrikets bommer? Skal vi sammen finne hvile i støvet?