Nå hadde vel også den første pakten forskrifter for gudstjenesten og den jordiske helligdommen.
For det ble reist et telt, det forreste, og i det var både lysestaken og bordet og skuebrødene; dette kalles det Hellige.
Men bak det andre forhenget var det et telt som kalles Det aller helligste.
Det hadde et røkelsesalter av gull og paktens ark, som var kledd med gull på alle sider. I den var en gullkrukke med manna, og Arons stav som hadde spirt, og paktens tavler.
Og over den var herlighetens kjeruber, som overskygget nådestolen; om disse ting kan vi ikke tale i detalj nå.
Da nå dette er ordnet slik, går prestene alltid inn i det forreste teltet når de utfører sin tjeneste.
Men inn i det andre går bare ypperstepresten én gang om året, ikke uten blod, som han bærer fram for seg selv og for folkets synder gjort i uvitenhet.
Ved dette gir Den Hellige Ånd til kjenne at veien til helligdommen ennå ikke er blitt åpenbart så lenge det forreste teltet ennå står.
Dette er et bilde på den nåværende tid; i samsvar med denne bæres det fram både gaver og ofre, som ikke kan gjøre den som utfører tjenesten fullkommen med hensyn til samvittigheten.
De består bare av mat og drikke og forskjellige tvetninger og kjødelige forskrifter, pålagt inntil tiden for den rette ordning.
Men da Kristus kom som yppersteprest for de kommende goder, gikk han gjennom det større og fullkomnere teltet, som ikke er gjort med hender, det vil si: som ikke er av denne skapningen,
og ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han én gang for alle inn i helligdommen og fant en evig forløsning.
For dersom blodet av okser og bukker og asken av en kvige, når det stenkes på de urene, helliger til kjødets renhet,
hvor mye mer skal da Kristi blod, han som ved en evig Ånd bar seg selv fram uten lyte for Gud, rense deres samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud?
Og derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få løftet om den evige arv, etter at en død har funnet sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakt.
For hvor det er et testament, er det nødvendig at døden til den som opprettet det, blir godtgjort.
For et testament blir først gyldig etter døden, ettersom det aldri har kraft så lenge den som opprettet det lever.
Derfor er heller ikke den første pakt blitt innviet uten blod.
For da hvert bud etter loven var blitt forkynt av Moses for hele folket, tok han blodet av kalvene og bukkene, sammen med vann, skarlagenrød ull og isop, og stenket både boken selv og hele folket,
og sa: Dette er paktens blod som Gud har pålagt dere.
Og også teltet og alle gudstjenestens redskaper stenket han på samme måte med blodet.
Og nesten alt blir renset med blod etter loven, og uten blodsutgytelse skjer det ingen tilgivelse.
Det er altså nødvendig at avbildningene av de himmelske tingene renses med disse, men selve de himmelske tingene med bedre ofre enn disse.
For Kristus gikk ikke inn i en helligdom gjort med hender, et bilde av den sanne, men inn i selve himmelen for nå å tre fram for Guds ansikt for vår skyld.
Heller ikke for at han skulle ofre seg selv mange ganger, slik ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod.
Ellers måtte han ha lidd mange ganger fra verdens grunnleggelse; men nå er han én gang for alle ved tidenes ende åpenbart for å fjerne synden ved sitt offer.
Og likesom det er fastsatt for menneskene å dø én gang, og deretter dom,
slik skal også Kristus, etter å ha blitt ofret én gang for å bære manges synder, for annen gang, uten synd, åpenbare seg for dem som venter på ham, til frelse.