Paulus festet blikket på Rådet og sa: «Menn, brødre! Jeg har med all god samvittighet levd mitt liv for Gud helt til denne dag.»
Men ypperstepresten Ananias befalte dem som sto hos ham, å slå ham på munnen.
Da sa Paulus til ham: Gud skal slå deg, du kalkede vegg! Og du sitter for å dømme meg etter loven, og tvert imot loven befaler du at jeg skal slås.
Men de som sto der, sa: «Skjeller du ut Guds yppersteprest?»
Og Paulus sa: «Jeg visste ikke, brødre, at han var yppersteprest. For det står skrevet: En fyrste for ditt folk skal du ikke tale ondt om.»
Men da Paulus forsto at den ene delen var saddukeere og den andre fariseere, ropte han i Rådet: «Menn, brødre! Jeg er fariseer, sønn av en fariseer. Det er for håpet og de dødes oppstandelse jeg dømmes.»
Da han hadde sagt dette, oppsto det strid mellom fariseerne og saddukeerne, og mengden ble splittet.
For saddukeerne sier at det ikke er noen oppstandelse, heller ikke noen engel eller ånd; men fariseerne bekjenner begge deler.
Det ble da et stort skrik, og noen skriftlærde fra fariseernes parti reiste seg og stred heftig og sa: «Vi finner intet ondt hos dette mennesket. Men hvis en ånd har talt til ham, eller en engel, la oss ikke kjempe mot Gud!»
Men da det oppsto stor strid, fryktet kommandanten at Paulus skulle bli revet i stykker av dem. Han befalte soldatene å gå ned, rive ham ut av deres midte og føre ham inn i borgen.
Men natten etter sto Herren hos ham og sa: «Vær frimodig, Paulus! For likesom du har vitnet om meg i Jerusalem, slik må du også vitne i Roma.»
Men da det ble dag, dannet noen av jødene en sammensvergelse og forbannet seg på at de verken skulle spise eller drikke før de hadde drept Paulus.
Det var flere enn førti som hadde inngått denne sammensvergelsen.
Disse gikk til overprestene og de eldste og sa: «Vi har forbannet oss på at vi ikke skal smake noe før vi har drept Paulus.»
Nå må dere derfor, sammen med Rådet, gi melding til kommandanten om at han skal føre ham ned til dere i morgen, som om dere vil undersøke saken hans grundigere. Men vi er klare til å drepe ham før han kommer fram.
Men Paulus’ søstersønn fikk høre om bakholdet, og han kom og gikk inn i borgen og fortalte det til Paulus.
Da kalte Paulus en av høvedsmennene til seg og sa: «Før denne unge mannen til kommandanten, for han har noe å melde ham.»
Han tok ham da med seg og førte ham til kommandanten og sier: «Fangen Paulus kalte meg til seg og ba meg føre denne unge mannen til deg, da han har noe å si deg.»
Da tok kommandanten ham ved hånden, gikk til side med ham i enerom og spurte: «Hva er det du har å melde meg?»
Han sa: «Jødene er blitt enige om å be deg om at du i morgen fører Paulus ned for Rådet, som om de ville undersøke noe nøyere om ham.»
La deg derfor ikke overtale av dem, for mer enn førti menn av dem ligger på lur etter ham. De har forpliktet seg under forbannelse til verken å spise eller drikke før de har tatt livet av ham, og nå står de klare og venter på ditt tilsagn.
Kommandanten lot da den unge mannen gå og bød ham: «Du må ikke si til noen at du har fortalt meg dette.»
Og han kalte til seg to av høvedsmennene og sa: «Gjør to hundre soldater klare til å dra til Cæsarea, og sytti ryttere og to hundre spydbærere, fra den tredje time av natten.»
Skaff også ridedyr, så de kan sette Paulus på dem og føre ham trygt fram til landshøvdingen Feliks.
Han skrev et brev med dette innholdet:
Claudius Lysias hilser den mektige landshøvding Feliks.
Denne mannen, som var grepet av jødene og i ferd med å bli drept av dem, fridde jeg ut da jeg kom til med soldatene, ettersom jeg fikk vite at han var romersk borger.
Og da jeg ville vite årsaken til at de anklaget ham, førte jeg ham ned for deres råd.
Jeg fant ham anklaget for spørsmål om deres lov, men han hadde ingen anklage mot seg som fortjente død eller lenker.
Men da det ble meldt meg at det var lagt et anslag mot mannen fra jødenes side, sendte jeg ham straks til deg, og jeg påla også anklagerne å legge fram for deg det de har mot ham. Lev vel!
Soldatene tok da Paulus, slik det var dem befalt, og førte ham om natten til Antipatris.
Men dagen etter lot de rytterne dra videre med ham og vendte selv tilbake til borgen.
Da de kom til Cæsarea og overleverte brevet til landshøvdingen, fremstilte de også Paulus for ham.
Da landshøvdingen hadde lest det og spurt hvilken provins han var fra, og fått vite at han var fra Kilikia,
«Jeg skal høre din sak,» sa han, «når også anklagerne dine kommer.» Og han befalte at han skulle holdes i varetekt i Herodes' borg.