Menn, brødre og fedre, hør nå mitt forsvar overfor dere.
Men da de hørte at han talte til dem på det hebraiske språk, holdt de seg enda mer stille. Og han sier:
Jeg er en jødisk mann, født i Tarsos i Kilikia, men oppfostret i denne byen, opplært ved Gamaliels føtter etter fedrenelovens strenghet, og jeg var nidkjær for Gud, slik dere alle er i dag.
Jeg forfulgte denne Veien helt til døden, og bandt og overga både menn og kvinner til fengsler.
Slik også ypperstepresten og hele eldsterådet vitner for meg. Fra dem fikk jeg også brev til brødrene og reiste til Damaskus for å føre også dem som var der, bundet til Jerusalem for at de skulle bli straffet.
Men det skjedde da jeg var underveis og nærmet meg Damaskus ved middagstider, at det plutselig strålte et sterkt lys fra himmelen omkring meg.
Og jeg falt til jorden og hørte en røst som sa til meg: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?»
Men jeg svarte: «Hvem er du, Herre?» Og han sa til meg: «Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger.»
De som var med meg, så nok lyset og ble forferdet, men røsten til ham som talte til meg, hørte de ikke.
Da sa jeg: «Hva skal jeg gjøre, Herre?» Og Herren sa til meg: «Stå opp og gå inn i Damaskus, og der skal det bli talt til deg om alt som er bestemt at du skal gjøre.»
Men da jeg ikke kunne se for glansen av det lyset, ble jeg ledet ved hånden av dem som var med meg, og kom inn i Damaskus.
Men en mann ved navn Ananias, en gudfryktig mann etter loven, hadde godt vitnesbyrd fra alle jødene som bodde der.
Han kom til meg, stilte seg hos meg og sa til meg: «Saul, bror, se opp!» Og i samme stund så jeg opp på ham.
Han sa: Våre fedres Gud har utvalgt deg til å kjenne hans vilje og se den Rettferdige og høre en røst fra hans munn.
For du skal være et vitne for ham overfor alle mennesker om det du har sett og hørt.
Og nå, hvorfor nøler du? Reis deg, la deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller Herrens navn.
Men det skjedde meg, da jeg var vendt tilbake til Jerusalem og ba i tempelet, at jeg kom i en henrykkelse.
Og jeg så ham si til meg: «Skynd deg og gå i hast ut av Jerusalem, for de vil ikke ta imot ditt vitnesbyrd om meg.»
Og jeg sa: Herre, de vet selv at jeg fengslet og pisket rundt om i synagogene dem som trodde på deg.
Og da blodet til Stefanus, ditt vitne, ble utgytt, stod jeg selv der og samtykket i drapet på ham, og voktet klærne til dem som slo ham i hjel.
Og han sa til meg: Dra ut, for jeg vil sende deg langt bort til hedninger.
De hørte på ham inntil dette ordet, men da løftet de sin røst og sa: «Bort fra jorden med en slik mann! For han burde ikke få leve!»
Men da de skrek og kastet av seg klærne og kastet støv opp i luften,
da befalte kommandanten at han skulle føres inn i borgen, og sa at han skulle forhøres under pisking, for at han kunne få vite av hvilken årsak de ropte slik mot ham.
Men da de strakte ham ut med remmene, sa Paulus til høvedsmannen som stod der: «Er det tillatt for dere å hudstryke en romersk borger, og det uten dom?»
Da høvedsmannen hørte dette, gikk han til kommandanten og meldte det, og sa: «Se til hva du er i ferd med å gjøre, for denne mannen er romersk borger.»
Da gikk kommandanten bort til ham og sa: «Si meg, er du romersk borger?» Han svarte: «Ja.»
Da svarte kommandanten: «Jeg har kjøpt meg denne borgerretten for en stor sum.» Men Paulus sa: «Men jeg er til og med født til den.»
Da trakk de som skulle forhøre ham, seg straks tilbake fra ham. Også kommandanten ble redd da han forsto at han var romer, og at han hadde bundet ham.
Men neste dag, da han ville få visshet om hva han ble anklaget for av jødene, løste han ham fra lenkene og befalte overprestene og hele deres råd å komme. Og han førte Paulus ned og stilte ham fram for dem.