Fem dager senere dro ypperstepresten Ananias ned sammen med noen eldste og en taler, en viss Tertullus; de la fram sin klage mot Paulus for landshøvdingen.
Da han var blitt kalt fram, begynte Tertullus å anklage ham og sa: «Siden vi nyter stor fred ved deg, og det skjer forbedringer for dette folket ved din omtanke,
på alle måter og overalt anerkjenner vi dette, mektigste Feliks, med all takknemlighet.
Men for at jeg ikke skal oppholde deg for lenge, ber jeg deg om at du i din mildhet vil høre på oss i korthet.
For vi har funnet at denne mannen er en pest og en oppvigler blant alle jøder over hele verden, og en leder for nasareernes sekt.
Han forsøkte til og med å vanhellige tempelet, og ham grep vi også.
Men kommandanten Lysias kom og tok ham med stor makt ut av hendene våre, og befalte anklagerne hans å komme til deg.
Av ham vil du selv, ved å forhøre ham, kunne få visshet om alt dette som vi anklager ham for.»
Men også jødene stemte i og påsto at dette forholdt seg slik.
Men da landshøvdingen ga ham tegn til å tale, svarte Paulus: «Siden jeg vet at du i mange år har vært dommer for dette folket, fører jeg mitt forsvar med godt mot.»
Du kan forvisse deg om at det ikke er mer enn tolv dager siden jeg dro opp for å tilbe i Jerusalem.
Og verken i tempelet fant de meg i diskusjon med noen eller i ferd med å skape oppløp blant folk, heller ikke i synagogene eller omkring i byen.
Heller ikke kan de bevise det de nå anklager meg for.
Men dette bekjenner jeg for deg: at etter den Veien som de kaller en sekt, slik tjener jeg fedrenes Gud, idet jeg tror alt som er skrevet i loven og i profetene,
og jeg har det håp til Gud, som også disse selv venter på, at det skal skje en oppstandelse av de døde, både av rettferdige og urettferdige.
Derfor legger jeg selv vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet overfor Gud og mennesker.
Men etter flere år kom jeg for å bringe almisser til mitt folk, og offergaver.
Det var under dette at noen jøder fra Asia fant meg renset i tempelet, uten verken folkemengde eller oppstyr.
De burde være til stede for deg og anklage meg, om de hadde noe imot meg.
Eller la disse selv si hvilken urett de fant hos meg da jeg sto for Rådet,
uten at det skulle være for dette ene ordet jeg ropte da jeg sto blant dem: «Det er for de dødes oppstandelse jeg blir dømt av dere i dag.»
Men da Feliks hørte dette, utsatte han saken, siden han hadde nøyaktigere kjennskap til Veien, og sa: «Når kommandanten Lysias kommer ned, skal jeg avgjøre deres sak.»
Han befalte så høvedsmannen at Paulus skulle holdes i varetekt og ha en viss frihet, og at han ikke skulle hindre noen av hans egne i å tjene ham eller komme til ham.
Noen dager senere kom Feliks sammen med sin kone Drusilla, som var jødinne. Han sendte bud etter Paulus og hørte ham tale om troen på Kristus.
Men da han talte om rettferdighet og selvbeherskelse og den kommende dom, ble Feliks forferdet og svarte: «Gå for denne gang. Når jeg får en passende anledning, skal jeg tilkalle deg.»
Samtidig håpet han også at han skulle få penger av Paulus, for at han skulle løslate ham; derfor sendte han også oftere bud etter ham og samtalte med ham.
Men da to år var gått, fikk Feliks Porkius Festus til etterfølger. Og da Feliks gjerne ville vinne velvilje hos jødene, lot han Paulus bli igjen i lenker.