Da det skjedde at vi hadde revet oss løs fra dem og lagt ut, kom vi med rett kurs til Kos, dagen etter til Rodos, og derfra til Patara.
Og da vi fant et skip som skulle krysse over til Fønikia, gikk vi om bord og seilte av sted.
Da vi fikk Kypros i sikte og lot den ligge på venstre side, seilte vi til Syria og la til land i Tyros, for der skulle skipet losse lasten.
Vi lette opp disiplene og ble der i sju dager. De sa til Paulus ved Ånden at han ikke skulle dra opp til Jerusalem.
Da vi hadde fullført disse dagene, brøt vi opp og dro videre. Alle fulgte oss på vei, med koner og barn, helt utenfor byen; og vi knelte på stranden og ba.
Og da vi hadde tatt farvel med hverandre, gikk vi om bord i skipet, men de vendte tilbake til sitt.
Vi fullførte sjøreisen fra Tyros og kom til Ptolemais; der hilste vi på brødrene og ble hos dem én dag.
Neste dag dro de som var i Paulus’ følge, av sted og kom til Cæsarea, og vi gikk inn i huset til evangelisten Filip, som var en av de sju, og ble hos ham.
Men han hadde fire ugifte døtre som profeterte.
Mens vi oppholdt oss der i flere dager, kom en profet ved navn Agabos ned fra Judea.
Og han kom til oss, tok Paulus' belte, bandt sine egne føtter og hender og sa: «Dette sier Den Hellige Ånd: Den mannen som dette beltet tilhører, skal jødene i Jerusalem binde slik og overgi i hedningenes hender.»
Da vi hørte dette, ba både vi og de som bodde på stedet ham om ikke å dra opp til Jerusalem.
Da svarte Paulus: «Hvorfor gråter dere og knuser hjertet mitt? For jeg er rede til ikke bare å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navn.»
Men da han ikke lot seg overtale, slo vi oss til ro og sa: «Herrens vilje skje.»
Men etter disse dagene pakket vi sammen og dro opp til Jerusalem.
Også noen av disiplene fra Cæsarea reiste sammen med oss, og de førte oss til en viss Mnason fra Kypros, en gammel disippel som vi skulle bo hos.
Da vi kom til Jerusalem, tok brødrene imot oss med glede.
Dagen etter gikk Paulus med oss inn til Jakob, og alle de eldste kom dit.
Og da han hadde hilst på dem, fortalte han ett for ett det som Gud hadde gjort blant hedningene ved hans tjeneste.
Da de hørte dette, priste de Herren og sa til ham: «Du ser, bror, hvor mange titusener det er blant jødene som har kommet til troen, og alle er de nidkjære for loven.
Men de har fått høre om deg at du lærer alle de jødene som bor blant folkeslagene, frafall fra Moses, og sier at de ikke skal omskjære barna sine og heller ikke vandre etter skikkene.
Hva er da å gjøre? En folkemengde må uansett komme sammen, for de vil få høre at du er kommet.
Gjør derfor dette som vi sier deg: Vi har fire menn hos oss som har et løfte på seg.
Ta disse med deg og la deg rense sammen med dem, og betal utgiftene for dem så de kan rake hodet. Da skal alle forstå at det ikke er noe i det de har hørt om deg, men at også du selv vandrer slik at du holder loven.
Men om de hedningene som har kommet til tro, har vi sendt brev og bestemt at de ikke skal holde noe slikt, men bare vokte seg for avgudsofferkjøtt, blod, det som er kvalt og utukt.»
Da tok Paulus mennene med seg, og neste dag renset han seg sammen med dem og gikk inn i tempelet for å kunngjøre fullføringen av renselsesdagene, inntil offeret ble båret fram for hver enkelt av dem.
Men da de sju dagene var i ferd med å fullføres, fikk jødene fra Asia se ham i tempelet. De satte hele folkemengden i opprør og la hånd på ham,
og de ropte: «Israelittiske menn, kom til hjelp! Dette er mannen som overalt lærer alle imot folket og loven og dette stedet; og han har til og med ført grekere inn i tempelet og vanhelliget dette hellige stedet!»
For de hadde sett efeseren Trofimos i byen sammen med ham, og de trodde at Paulus hadde ført ham inn i tempelet.
Hele byen kom i bevegelse, og folket stimlet sammen. De grep Paulus og slepte ham utenfor tempelet, og straks ble dørene lukket.
Mens de søkte å slå ham i hjel, gikk det melding opp til kommandanten for vaktstyrken om at hele Jerusalem var i opprør.
Han tok straks med seg soldater og høvedsmenn og løp ned til dem. Men da de så kommandanten og soldatene, holdt de opp med å slå Paulus.
Da kommandanten kom bort, grep han ham og befalte at han skulle bindes med to lenker, og han spurte hvem han var og hva han hadde gjort.
Men noen i folkemengden ropte ett, andre et annet. Da han ikke kunne få vite noe sikkert på grunn av larmen, befalte han at han skulle føres inn i borgen.
Men da han kom til trappene, ble det slik at han måtte bæres av soldatene på grunn av folkemengdens voldsomhet.
For mengden av folket fulgte etter og ropte: «Bort med ham!»
Da Paulus var i ferd med å bli ført inn i borgen, sa han til kommandanten: «Er det tillatt for meg å si noe til deg?» Han svarte: «Kan du gresk?»
Er du da ikke den egypteren som for en tid siden gjorde opprør og førte de fire tusen snikmorderne ut i ørkenen?
Men Paulus sa: «Jeg er en jødisk mann fra Tarsos i Kilikia, borger av en ikke ubetydelig by. Jeg ber deg: Tillat meg å tale til folket.»
Da han hadde gitt ham lov, stilte Paulus seg på trappen og ga tegn med hånden til folket. Da det var blitt dyp taushet, talte han til dem på det hebraiske språket og sa: