En læresalme av David, da han var i hulen. En bønn.
Med min røst roper jeg til Herren, med min røst ber jeg til Herren om nåde.
Jeg utøser min klage for hans åsyn, min nød kunngjør jeg for hans åsyn.
Når min ånd vansmekter i meg, kjenner du min sti. På den veien jeg vandrer, har de skjult en snare for meg.
Se til høyre og se: Det er ingen som kjennes ved meg; all tilflukt er tapt for meg, ingen spør etter min sjel.
Jeg roper til deg, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land.
Lytt til mitt klagerop, for jeg er blitt svært svak; fri meg fra mine forfølgere, for de er for sterke for meg.
Før min sjel ut av fengselet, så jeg kan prise ditt navn! De rettferdige skal samle seg om meg, for du gjør godt mot meg.