Ettersom mange har tatt på seg å sette sammen en beretning om de ting som er fullbyrdet blant oss,
slik de som fra begynnelsen var øyenvitner og Ordets tjenere, har overlevert det til oss,
så har også jeg funnet det rett, etter å ha gransket alt nøyaktig fra begynnelsen av, å skrive det ned for deg i sammenheng, høyst ærede Teofilos,
for at du skal erkjenne påliteligheten av de ordene du er blitt undervist i.
I de dager da Herodes var konge i Judea, var det en prest ved navn Sakarias, av Abias skifte, og hans kone var av Arons døtre, og hennes navn var Elisabet.
De var begge rettferdige for Gud og vandret ulastelig i alle Herrens bud og forskrifter.
Og de hadde ikke barn, for Elisabet var ufruktbar, og begge var kommet langt ut i årene.
Men det skjedde mens han etter sitt skiftes orden gjorde prestetjeneste for Guds åsyn,
etter prestetjenestens skikk falt det i hans lodd å gå inn i Herrens tempel og ofre røkelse.
Og hele folkemengden sto utenfor og ba i røkofferets time.
Da viste en Herrens engel seg for ham, stående på høyre side av røkelsesalteret.
Da Sakarias så ham, ble han forferdet, og frykt falt over ham.
Men engelen sa til ham: «Frykt ikke, Sakarias! For din bønn er hørt, og din kone Elisabet skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes.»
Og han skal bli til glede og fryd for deg, og mange skal glede seg over hans fødsel.
For han skal være stor for Herren, og vin og sterk drikk skal han ikke drikke, og han skal fylles av Den Hellige Ånd allerede fra sin mors liv.
Og mange av Israels barn skal han vende om til Herren, deres Gud.
Og han skal gå foran ham i Elias' ånd og kraft, for å vende fedrenes hjerter til barna og ulydige til de rettferdiges sinnelag, for å gjøre i stand et vel forberedt folk for Herren.
Og Sakarias sa til engelen: «Hvordan skal jeg vite dette? For jeg er en gammel mann, og min kone er langt ute i årene.»
Og engelen svarte og sa til ham: «Jeg er Gabriel, som står for Guds ansikt, og jeg er utsendt for å tale til deg og forkynne deg dette gledesbudskapet.»
Og se, du skal bli stum og ikke kunne tale inntil den dagen dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal oppfylles i sin tid.
Og folket ventet på Sakarias, og de undret seg over at han drøyde så lenge i tempelet.
Men da han kom ut, kunne han ikke tale til dem, og de forsto at han hadde sett et syn i tempelet. Selv gjorde han tegn til dem og forble stum.
Og det skjedde, da dagene for hans tjeneste var fullført, at han dro hjem til sitt hus.
Men etter disse dagene ble hans kone Elisabet med barn, og hun holdt seg skjult i fem måneder og sa:
Slik har Herren gjort for meg i de dager da han så til meg for å ta bort min vanære blant mennesker.
Men i den sjette måneden ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret,
til en jomfru som var forlovet med en mann ved navn Josef, av Davids hus, og jomfruens navn var Maria.
Og engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du benådede! Herren er med deg. Velsignet er du blant kvinner!»
Men da hun så ham, ble hun forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være.
Og engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.»
Og se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus.
Han skal være stor og bli kalt Den Høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone.
Og han skal være konge over Jakobs hus i all evighet, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.
Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til, siden jeg ikke kjenner noen mann?
Og engelen svarte henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.
Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin alderdom, og dette er den sjette måneden for henne som kalles ufruktbar.
For ingenting vil være umulig for Gud.
Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenerinne. La det skje meg etter ditt ord.» Og engelen gikk fra henne.
Men i de dagene brøt Maria opp og dro i hast til fjellbygdene, til en by i Juda.
Og hun gikk inn i Sakarias’ hus og hilste på Elisabet.
Og det skjedde da Elisabet hørte Marias hilsen, sprang barnet i hennes liv, og Elisabet ble fylt av Den Hellige Ånd.
Og hun ropte med høy røst og sa: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv!»
Og hvordan skjer dette meg, at min Herres mor kommer til meg?
For se, da lyden av din hilsen nådde mine ører, sprang barnet i mitt liv av fryd.
Og salig er hun som trodde, for det som er talt til henne fra Herren, skal fullbyrdes.
Og Maria sa: Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd jubler over Gud, min frelser.
For han har sett til sin tjenestekvinnes ringhet. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig.
For den mektige har gjort store ting for meg, og hellig er hans navn.
Og hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin arm; han spredte dem som var hovmodige i sitt hjertes tanke.
Han støtte mektige ned fra tronene og opphøyde de ringe.
De sultne mettet han med gode gaver, og de rike sendte han tomhendte bort.
Han tok seg av Israel, sin tjener, for å minnes sin miskunn,
slik han talte til våre fedre, til Abraham og hans ætt til evig tid.
Maria ble hos henne i omkring tre måneder, og vendte så tilbake til sitt hjem.
Men for Elisabet ble tiden fullendt da hun skulle føde, og hun fikk en sønn.
Og naboene og slektningene hennes hørte at Herren hadde gjort sin miskunn stor mot henne, og de gledet seg med henne.
Og det skjedde på den åttende dagen at de kom for å omskjære barnet, og de ville kalle ham Sakarias etter hans fars navn.
Da svarte moren hans og sa: «Nei, han skal hete Johannes.»
Og de sa til henne: «Det er ingen i din slekt som kalles ved dette navnet.»
De gjorde da tegn til hans far om hva han ville at han skulle hete.
Og han ba om en tavle og skrev: «Johannes er hans navn.» Og alle undret seg.
Men straks ble munnen hans åpnet og tungen løst, og han talte og priste Gud.
Og det kom frykt over alle som bodde omkring dem, og i hele Judeas fjellbygd ble det snakket om alle disse tingene.
Og alle som hørte det, la det på hjertet og sa: «Hva skal da dette barnet bli?» Og Herrens hånd var med ham.
Og Sakarias, hans far, ble fylt av Den Hellige Ånd og profeterte og sa:
Lovet være Herren, Israels Gud, for han har sett til sitt folk og skaffet det forløsning.
Og han oppreiste et frelsens horn for oss i sin tjener Davids hus,
slik han talte gjennom sine hellige profeters munn fra gammel tid,
en frelse fra våre fiender og fra hånden til alle dem som hater oss
for å vise miskunn mot våre fedre og minnes sin hellige pakt
den eden han svor Abraham, vår far, å gi oss
at vi, fridd ut av våre fienders hånd, kan tjene ham uten frykt
i hellighet og rettferdighet for hans åsyn alle vårt livs dager.
Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet, for du skal gå fram for Herrens åsyn for å berede hans veier,
for å gi hans folk kunnskap om frelse ved tilgivelse for deres synder,
på grunn av vår Guds inderlige barmhjertighet, ved hvilken soloppgangen fra det høye har gjestet oss,
for å lyse for dem som sitter i mørke og dødens skygge, for å lede våre føtter inn på fredens vei.
Men barnet vokste og ble sterkt i ånden, og han var i ødemarkene til den dagen han trådte fram for Israel.