Herrens ord kom til Jona, Amittais sønn, og det lød slik:
Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut mot den! For deres ondskap har steget opp for mitt åsyn.
Men Jona sto opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens åsyn. Han dro ned til Jaffa og fant et skip som skulle til Tarsis; han betalte frakten og gikk ombord for å fare med dem til Tarsis, bort fra Herrens åsyn.
Men Herren slynget en mektig vind ut over havet, og det ble en stor storm på havet, så skipet var i ferd med å knuses.
Sjøfolkene ble redde og ropte hver til sin gud, og de kastet lasten som var i skipet ut i havet for å lette det. Men Jona hadde gått ned i skipets innerste rom, lagt seg og falt i dyp søvn.
Skipsføreren gikk bort til ham og sa: «Hva er det med deg, du som sover? Stå opp og rop til din Gud! Kanskje den Gud vil tenke på oss, så vi ikke går under.»
Og de sa til hverandre: «Kom, la oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss!» Så kastet de lodd, og loddet falt på Jona.
Da sa de til ham: «Fortell oss nå hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss! Hva er ditt arbeid, og hvor kommer du fra? Hvilket land er du fra, og hvilket folk hører du til?»
Han svarte dem: «Jeg er en hebreer, og jeg frykter Herren, himmelens Gud, han som har skapt havet og det tørre land.»
Da ble mennene grepet av stor frykt, og de sa til ham: «Hva er det du har gjort?» For de visste at han flyktet fra Herrens åsyn – det hadde han fortalt dem.
Og de sa til ham: «Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan legge seg for oss?» For havet ble mer og mer opprørt.
Han svarte dem: «Løft meg opp og kast meg i havet, så skal havet legge seg for dere. For jeg vet at det er for min skyld denne store stormen har kommet over dere.»
Mennene rodde hardt for å komme tilbake til land, men de maktet det ikke, for havet ble mer og mer opprørt mot dem.
Da ropte de til Herren og sa: «Å Herre, la oss ikke gå under for denne mannens liv, og la ikke uskyldig blod komme over oss! For du, Herre, har gjort som du ville.»
Så løftet de Jona opp og kastet ham i havet, og havet holdt opp å rase.
Og mennene ble grepet av stor frykt for Herren; de ofret slaktoffer til Herren og avla løfter.