Da svarte Job og sa:
Hør nøye på min tale, og la dette være deres trøst.
Tål meg, så vil jeg tale, og når jeg har talt, kan du spotte.
Gjelder min klage et menneske? Eller hvorfor skulle ikke min ånd bli utålmodig?
Vend dere til meg og bli forferdet, og legg hånden på munnen.
Når jeg minnes det, forferdes jeg, og skjelving griper mitt kjød.
Hvorfor lever de ugudelige, blir gamle, ja, tiltar i makt?
Deres barn står fast hos dem og i deres nærvær, og deres etterkommere har de for sine øyne.
Deres hus har fred for frykt, og Guds ris er ikke over dem.
Hans okse parer seg og slår ikke feil; hans ku kalver og kaster ikke.
De slipper sine småbarn ut som en saueflokk, og barna deres hopper omkring.
De synger til tromme og lyre og gleder seg over fløytens lyd.
De tilbringer sine dager i lykke, og i et øyeblikk synker de ned til dødsriket.
Men de sier til Gud: «Vik fra oss! Vi ønsker ikke kunnskap om dine veier.
Hva er Den Allmektige, at vi skulle tjene ham? Og hva gagner det oss å påkalle ham?»
Se, deres lykke er ikke i deres egen hånd; de ugudeliges råd er langt fra meg.
Hvor ofte slukner de ugudeliges lampe, og hvor ofte kommer ulykken over dem? Hvor ofte deler han ut smerter i sin vrede?
Blir de som strå for vinden, og som agner stormen fører bort?
Gud gjemmer hans straff til hans barn. La ham gjengjelde ham selv, så han får kjenne det.
La hans øyne se hans undergang, og la ham drikke av Den Allmektiges vrede.
For hva bryr han seg om sitt hus etter seg, når tallet på hans måneder er skåret av?
Kan noen lære Gud kunnskap, han som dømmer de høyeste?
Den ene dør i sin fulle velmakt, helt trygg og rolig.
Hans spann er fulle av melk, og margen i hans bein blir fuktet.
En annen dør med bitter sjel og har aldri nytt det gode.
Sammen ligger de i støvet, og makk dekker dem.
Se, jeg kjenner tankene deres og de onde planene dere smir mot meg.
For dere sier: «Hvor er stormannens hus, og hvor er teltet der de ugudelige bor?»
Har dere ikke spurt dem som ferdes på veien? Og anerkjenner dere ikke deres tegn?
For på ulykkens dag blir den onde skånet, på vredens dag blir de ført bort.
Hvem foreholder ham hans ferd like i hans ansikt? Og det han har gjort, hvem gjengjelder ham det?
Til graven bæres han, og over gravhaugen holdes det vakt.
Søte er dalens moldklumper for ham; etter ham drar alle mennesker, og foran ham er de uten tall.
Hvordan kan dere da trøste meg med tomhet? Av svarene deres blir bare svik tilbake.