Min sjel vemmes ved mitt liv; jeg vil gi min klage fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitterhet.
Jeg vil si til Gud: Fordøm meg ikke! La meg vite hvorfor du strider mot meg.
Er det godt for deg at du undertrykker, at du forkaster dine henders verk, og lar ditt lys skinne over de ugudeliges råd?
Har du øyne av kjød, eller ser du slik som et menneske ser?
Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager?
Siden du søker etter min misgjerning og gransker min synd,
enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og det er ingen som redder ut av din hånd.
Dine hender har formet meg og gjort meg, helt og holdent, og nå oppsluker du meg.
Kom i hu at du formet meg som leire, og at du fører meg tilbake til støv.
Helte du meg ikke ut som melk og lot meg størkne som ost?
Med hud og kjød kledde du meg, og med bein og sener vevde du meg sammen.
Liv og miskunn har du vist meg, og ditt tilsyn har bevart min ånd.
Men dette gjemte du i ditt hjerte; jeg vet at du hadde dette i sinne.
Hvis jeg synder, vokter du på meg, og du frikjenner meg ikke for min misgjerning.
Om jeg er skyldig, ve meg! Og er jeg rettferdig, kan jeg ikke løfte mitt hode; mett av skam, se min elendighet!
Og hever det seg, jager du meg som en løve, og igjen viser du deg underfull mot meg.
Du fører nye vitner mot meg og øker din harme mot meg; hær på hær kommer mot meg.
Hvorfor førte du meg ut fra mors liv? Jeg skulle ha utåndet, og intet øye skulle ha sett meg.
Jeg skulle ha vært som om jeg aldri hadde vært til, ført fra mors liv til graven.
Er ikke mine dager få? Hold opp og vend deg bort fra meg, så jeg kan bli litt glad,
før jeg går bort og ikke vender tilbake, til mørkets og dødsskyggens land.
Et land av dypeste mørke, lik dødsskyggens mulm, uten orden, der lyset skinner som mulm.