Folket som vandrer i mørket, har sett et stort lys; over dem som bor i dødsskyggens land, har et lys strålt fram.
Du har gjort folket tallrikt, du har gjort dets glede stor; de gleder seg for ditt åsyn, som gleden ved innhøstingen, slik de jubler når de deler bytte.
For åket som tynget ham og staven på hans skulder, hans undertrykkers kjepp, har du brutt, som på Midjans dag.
For hver støvel som tramper i larm, og hver kappe som er rullet i blod, skal bli til brensel, til føde for ilden.
For et barn er født oss, en sønn er gitt oss. Herredømmet skal være på hans skulder, og hans navn skal kalles Underfull Rådgiver, Mektig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.
Herredømmet skal vokse, og freden være uten ende over Davids trone og over hans rike. Han skal grunnfeste det og støtte det ved rett og rettferdighet, fra nå og til evig tid. Hærskarenes Herres nidkjærhet skal gjøre dette.
Et ord sendte Herren mot Jakob, og det falt over Israel.
Og hele folket skal merke det, Efraim og innbyggerne i Samaria, de som i hovmod og hjertets overmod sier:
Teglsteinene er falt, men vi bygger med hogd stein; morbærtrærne er hogd ned, men vi skifter dem ut med sedertrær.
Derfor opphøyde Herren Resins motstandere over ham, og hans fiender egget han opp.
Aram fra øst og filistrene bakfra, de fortærte Israel med full munn. Trass i alt dette har hans vrede ikke vendt seg bort, og hans hånd er fremdeles utstrakt.
Men folket vendte ikke om til ham som slo dem, og hærskarenes Herre søkte de ikke.
Så skar Herren av fra Israel hode og hale, palmegren og siv på én dag.
Den eldste og den høyt ærede er hodet, og profeten som lærer løgn, er halen.
For de som leder dette folket, fører dem vill, og de som blir ledet, blir oppslukt.
Derfor skal Herren ikke glede seg over deres unge menn, og over deres farløse og enker skal han ikke forbarme seg; for de er alle gudløse og onde, og hver munn taler dårskap. I alt dette har hans vrede ikke vendt seg bort, og hans hånd er fremdeles utstrakt.
For ondskap brenner som ild, den fortærer torner og tistler. Den tenner på skogens kratt, så de velter opp i røyksøyler.
Ved hærskarenes Herres vrede blir landet svidd, og folket blir som føde for ilden; ingen skåner sin bror.
De hugger til høyre, men forblir sultne; de eter til venstre, men blir ikke mette. Hver mann eter kjødet av sin egen arm.
Manasse mot Efraim, og Efraim mot Manasse; sammen er de mot Juda. I alt dette har hans vrede ikke vendt seg bort, og hans hånd er fremdeles utstrakt.