Sarai, Abrams kone, fødte ham ikke barn. Men hun hadde en egyptisk slavekvinne som het Hagar.
Og Sarai sa til Abram: «Se, Herren har hindret meg i å føde. Gå nå inn til min slavekvinne! Kanskje kan jeg få barn ved henne.» Og Abram hørte på Sarais røst.
Så tok Sarai, Abrams kone, Hagar, sin egyptiske slavekvinne, etter at Abram hadde bodd ti år i Kanaans land, og ga henne til Abram, sin mann, til kone.
Og han gikk inn til Hagar, og hun ble med barn. Men da hun så at hun var med barn, ringeaktet hun sin frue.
Da sa Sarai til Abram: «Den uretten jeg lider, er din skyld! Jeg ga selv min slavekvinne i din favn, men da hun så at hun var med barn, ble jeg ringeaktet i hennes øyne. Må Herren dømme mellom meg og deg!»
Da sa Abram til Sarai: «Se, din slavekvinne er i din hånd. Gjør med henne det som er godt i dine øyne.» Og Sarai behandlet henne hardt, og hun flyktet fra henne.
Men Herrens engel fant henne ved vannkilden i ørkenen, ved kilden på veien til Sur.
Og han sa: «Hagar, Sarais slavekvinne, hvor kommer du fra, og hvor går du hen?» Hun svarte: «Jeg flykter fra Sarai, min frue.»
Da sa Herrens engel til henne: «Vend tilbake til din husfrue og ydmyk deg under hennes hånd!»
Og Herrens engel sa til henne: «Jeg vil gjøre din ætt så overmåte tallrik at den ikke kan telles for mengde.»
Og Herrens engel sa til henne: «Se, du er med barn og skal føde en sønn, og du skal kalle ham Ismael, for Herren har hørt din nød.»
Og han skal bli et villesel av et menneske; hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham, og han skal bo midt imot alle sine brødre.
Og hun ga Herren, som talte til henne, navnet: «Du er en Gud som ser.» For hun sa: «Har jeg virkelig også her sett ham som ser meg?»
Derfor kalte man brønnen Beer-Lahai-Roi; se, den ligger mellom Kadesj og Bered.
Og Hagar fødte Abram en sønn, og Abram ga sønnen sin, som Hagar hadde født, navnet Ismael.
Og Abram var åttiseks år gammel da Hagar fødte Ismael for Abram.