Det skjedde i det trettiende året, i den fjerde måneden, på den femte dagen i måneden, mens jeg var midt blant de bortførte ved elven Kebar, at himmelen åpnet seg og jeg så syner fra Gud.
På den femte dagen i måneden – det var det femte året etter at kong Jojakin ble bortført –
Da kom Herrens ord til presten Esekiel, Busis sønn, i kaldeernes land ved elven Kebar, og Herrens hånd kom der over ham.
Og jeg så, og se: Fra nord kom en stormvind, en stor sky og flammende ild. Det var en strålende glans omkring den, og midt i den, midt ut av ilden, var det noe som så ut som skinnende metall.
Og midt i den var det noe som lignet fire livsvesener, og slik var deres utseende: De hadde menneskeskikkelse.
Og hvert av dem hadde fire ansikter, og hvert av dem hadde fire vinger.
Beina deres var rette, og fotsålene deres var som kloven på en kalv; de gnistret som blankpusset bronse.
Og de hadde menneskehender under vingene på sine fire sider, og alle fire hadde sine ansikter og sine vinger.
Vingene deres var føyd sammen med hverandre. De vendte seg ikke når de gikk; hver og en gikk rett fram.
Og slik var skikkelsen til ansiktene deres: De hadde et menneskeansikt, og alle fire hadde løveansikt på høyre side, og alle fire hadde okseansikt på venstre side, og alle fire hadde ørneansikt.
Slik var ansiktene deres. Vingene deres var utbredt oventil; hver av dem hadde to vinger som rørte hverandre, og to som dekket legemene deres.
Og hver av dem gikk rett fram. Dit ånden ville gå, gikk de; de snudde seg ikke når de gikk.
Livsvesenenes skikkelse – deres utseende var som brennende ildsglør, som synet av fakler. Ilden fór fram og tilbake mellom livsvesenene; den hadde en strålende glans, og ut av ilden fór det lyn.
Og livsvesenene fór fram og tilbake, som lynglimt å se til.
Og jeg så livsvesenene, og se, det var ett hjul på jorden ved siden av livsvesenene, for dets fire ansikter.
Hjulenes utseende og utførelse var som glansen av krysolitt, og alle fire hadde samme skikkelse. Deres utseende og utførelse var som om et hjul var inni et annet hjul.
Til sine fire sider gikk de når de gikk; de vendte seg ikke når de gikk.
Hjulringene deres var høye og fryktinngytende, og hjulringene på alle de fire var fulle av øyne rundt omkring.
Og når livsvesenene gikk, gikk hjulene ved siden av dem; og når livsvesenene løftet seg opp fra jorden, løftet også hjulene seg.
Hvor ånden ville gå, dit gikk de, dit ånden ville gå; og hjulene løftet seg ved siden av dem, for livsvesenets ånd var i hjulene.
Når de gikk, gikk de; når de sto, sto de; og når de løftet seg fra jorden, løftet hjulene seg sammen med dem, for livsvesenets ånd var i hjulene.
Og over hodene til livsvesenene var det noe som lignet en hvelving, som fryktinngytende is å se til, utspent over hodene deres ovenfra.
Og under hvelvingen var vingene deres rett utstrakt, den ene mot den andre; hver av dem hadde to som dekket dem, og hver hadde to som dekket dem – kroppene deres.
Og jeg hørte lyden av vingene deres, som lyden av store vann, som Den Allmektiges røst når de gikk – et bulder som lyden av en hær. Når de sto, senket de vingene.
Og det lød en røst ovenover hvelvingen som var over hodene deres; når de sto, senket de vingene.
Og over hvelvingen som var over hodene deres, var det noe som så ut som safirstein, i skikkelse av en trone; og over det som lignet tronen, var det en skikkelse som i utseende var lik et menneske, der oppe på den.
Og jeg så noe som lignet skinnende metall, som så ut som ild innelukket i det hele veien rundt, fra det som så ut som hans lender og oppover; og fra det som så ut som hans lender og nedover så jeg noe som så ut som ild, og det var en strålende glans rundt ham.
Som synet av buen i skyen på en regnværsdag, slik var synet av glansen rundt omkring. Dette var synet av skikkelsen til Herrens herlighet. Da jeg så det, falt jeg på mitt ansikt, og jeg hørte en røst som talte.