Den dagen sang Debora og Barak, Abinoams sønn, og sa:
Da lederne i Israel gikk foran, da folket villig møtte fram, lovpris Herren!
Hør, dere konger! Lytt, dere fyrster! Jeg vil synge for Herren, jeg vil synge; jeg vil lovsynge Herren, Israels Gud.
Herre, da du gikk ut fra Se'ir, da du skred fram fra Edoms mark, da skalv jorden, selv himlene dryppet, ja, skyene dryppet av vann.
Fjellene smeltet for Herrens åsyn, dette Sinai, for Herrens, Israels Guds åsyn.
I Sjamgars, Anats sønns dager, i Jaels dager lå veiene øde; de veifarende gikk på krokete stier.
Førerne svant bort i Israel, de svant bort, inntil jeg, Debora, sto fram, inntil jeg sto fram som en mor i Israel.
De valgte nye guder; da var det krig ved portene. Var skjold eller spyd å se blant førti tusen i Israel?
Mitt hjerte er med Israels høvdinger, med dem som villig ga seg selv blant folket. Velsign Herren!
Dere som rir på lyse aseninner, dere som sitter på tepper, og dere som vandrer på veien: Syng!
Ved lyden av bueskytterne mellom vanningsstedene, der skal de lovsynge Herrens rettferdige gjerninger, hans lederskaps rettferdige gjerninger i Israel. Dengang dro Herrens folk ned til portene.
Våkn opp, våkn opp, Debora! Våkn opp, våkn opp, stem i en sang! Reis deg, Barak, og fang dine fanger, du Abinoams sønn!
Da lot han en rest herske over de mektige; Herrens folk lot han herske for meg over heltene.
Fra Efraim kom de som har sin rot i Amalek; etter deg, Benjamin, blant dine frender; fra Makir steg styresmenn ned, og fra Sebulon de som fører hærførerstaven.
Og mine fyrster i Jissakar var med Debora; og Jissakar, likesom Barak, ble sendt ned i dalen i hans fotspor. Ved Rubens bekker var hjertets beslutninger store.
Hvorfor ble du sittende mellom kveene for å lytte til fløytepiping fra flokkene? Ved Rubens bekker var hjerteransakelsene store.
Gilead ble på den andre siden av Jordan. Og Dan, hvorfor dvelte han ved skipene? Asjer satt ved havets strand, og ved sine viker ble han boende.
Sebulon er et folk som våget livet inntil døden, og Naftali på markens høyder.
Konger kom, de kjempet; da kjempet Kanaans konger i Taanak, ved Megiddos vann; bytte av sølv tok de ikke.
Fra himmelen stred stjernene, fra sine baner stred de mot Sisera.
Kisjon-bekken rev dem bort, den eldgamle bekken, Kisjon-bekken. Skrid fram, min sjel, med kraft!
Da hamret hestenes hover av galoppen, galoppen til hans mektige.
«Forbann Meros,» sa Herrens engel, «forbann, ja, forbann dem som bor der! For de kom ikke Herren til hjelp, Herren til hjelp blant krigerne.»
Velsignet fremfor kvinner være Jael, kenitten Hebers kone; velsignet være hun fremfor kvinner i telt!
Vann ba han om, melk ga hun ham; i en prektig skål bar hun fram rømme.
Hun rakte ut sin hånd etter teltpluggen, sin høyre hånd etter arbeidshammeren. Hun slo Sisera, knuste hans hode, sønderslo og gjennomboret hans tinning.
Mellom hennes føtter seig han ned, han falt, han lå; mellom hennes føtter seig han ned, han falt; der han seig ned, der falt han – felt.
Gjennom vinduet speidet hun, og Siseras mor jamret gjennom gitteret: «Hvorfor drøyer vognen hans med å komme? Hvorfor dveler hovslagene fra stridsvognene hans?»
De klokeste av hennes fyrstinner svarer henne, og selv gir hun seg svar på sine ord:
Mon de ikke finner og deler hærfang? En jente, to jenter til hver mann; fargede klær som hærfang til Sisera, fargede klær og broderi som hærfang, et farget klede, to broderte kleder om halsen på hærfanget.
Slik skal alle dine fiender forgå, Herre, men de som elsker ham skal være som solen når den går fram i sin kraft. Og landet hadde ro i førti år.