Min sønn, bevar mine ord og gjem mine bud hos deg!
Vokt mine bud, så skal du leve, og min lære som din øyensten.
Bind dem på dine fingre, skriv dem på ditt hjertes tavle.
Si til visdommen: «Du er min søster», og kall forstanden din frende,
for å bevare deg fra en fremmed kvinne, fra en fremmed som gjør sine ord glatte.
For fra vinduet i mitt hus, gjennom mitt gitter, så jeg ut.
Jeg så blant de uerfarne, jeg skjelnet blant de unge en ung mann uten forstand.
Han gikk forbi på gaten ved hennes hjørne og skred fram på veien til hennes hus,
i skumringen, ved dagens aften, i nattens dyp og mørke.
Og se, en kvinne kommer ham i møte, i en skjøges drakt og med et underfundig hjerte.
Larmende og ustyrlig er hun; hennes føtter slår seg ikke til ro i hennes hus.
Snart er hun på gaten, snart på torgene, og ved hvert hjørne lurer hun.
Hun grep fatt i ham og kysset ham, og med frekt ansikt sa hun til ham:
Jeg hadde fredsoffer å bære fram; i dag har jeg innfridd mine løfter.
Derfor gikk jeg ut for å møte deg, for å søke ditt ansikt, og jeg fant deg.
Jeg har bredt tepper over sengen min, brokete lin fra Egypt.
Jeg har stenket mitt leie med myrra, aloe og kanel.
Kom, la oss drikke oss mette på elskov inntil morgenen, la oss fryde oss i kjærtegn!
For mannen er ikke hjemme; han har dratt på en lang reise.
Pengepungen tok han i sin hånd; ved fullmåne kommer han hjem.
Hun bøyde ham med sin store overtalelse, med sine glatte lepper forførte hun ham.
Han følger henne straks, lik en okse som går til slakting, og som i fotjern til tukt for en dåre,
inntil en pil gjennomborer hans lever, lik en fugl som haster til snaren og ikke vet at det gjelder hans liv.
Og nå, sønner, hør på meg, og gi akt på min munns ord!
La ikke ditt hjerte vende seg til hennes veier, far ikke vill på hennes stier.
For mange er de falne hun har felt, og mektige er alle de hun har drept.
Hennes hus er veier til dødsriket, de fører ned til dødens kamre.