En sang, en salme av Asaf.
Gud, vær ikke taus, vær ikke stille, og hold deg ikke i ro, Gud!
For se, dine fiender larmer, og de som hater deg, løfter hodet.
Mot ditt folk legger de listige planer, og de rådslår mot dem du verner.
De sier: «Kom, la oss utrydde dem, så de ikke lenger er et folk, og Israels navn skal ikke lenger huskes.»
For de har rådslått sammen med ett hjerte; mot deg inngår de en pakt.
Edoms telt og ismaelittene, Moab og hagrittene.
Gebal og Ammon og Amalek, Filisterland med innbyggerne i Tyrus.
Også Assur har sluttet seg til dem, de er blitt en arm for Lots sønner. Sela.
Gjør med dem som med Midjan, som med Sisera, som med Jabin ved bekken Kisjon!
De ble utryddet ved En-Dor, de ble til gjødsel for jorden.
Gjør deres fyrster som Oreb og Seeb, og alle deres høvdinger som Sebah og Salmunna,
de som sa: «La oss ta Guds beitemarker i eie!»
Min Gud, gjør dem som en støvvirvel, som agner for vinden!
Som ild som brenner en skog, og som en flamme som setter fjell i brann.
Slik må du forfølge dem med din storm og forferde dem med din stormvind.
Fyll deres ansikter med skam, så de søker ditt navn, Herre!
La dem bli til skamme og forferdes til evig tid, la dem rødme av skam og gå under!
La dem kjenne at du, hvis navn er Herren, alene er Den Høyeste over hele jorden.