En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære; bøy øret til min munns ord!
Jeg vil åpne min munn med en lignelse, jeg vil la gåter fra fordums tid strømme fram.
Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss,
det vil vi ikke skjule for deres barn, men fortelle den kommende slekt om Herrens pris og hans styrke og de under han har gjort.
Han reiste et vitnesbyrd i Jakob og satte en lov i Israel, som han bød våre fedre å gjøre kjent for sine barn,
for at den kommende slekt, de barna som skulle fødes, skulle kjenne dem og stå fram og fortelle om dem til sine barn,
for at de skulle sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men ta vare på hans bud,
og ikke bli som sine fedre, en trassig og opprørsk slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.
Efraims sønner, rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag.
De holdt ikke Guds pakt, og i hans lov nektet de å vandre.
Og de glemte hans gjerninger og hans under, som han hadde latt dem se.
For deres fedre gjorde han under i Egypts land, på Soans mark.
Han kløvde havet og førte dem over, og lot vannet stå som en voll.
Og han ledet dem ved skyen om dagen, og hele natten ved ildens lys.
Han kløvde klipper i ørkenen og ga dem å drikke som av store dyp.
Han førte bekker ut fra klippen og lot vannet strømme ned som elver.
Men de fortsatte enda å synde mot ham, og trosse Den Høyeste i ødemarken.
Og de fristet Gud i sitt hjerte ved å kreve mat etter sin lyst.
Og de talte mot Gud, de sa: «Kan Gud dekke bord i ørkenen?
Se, han slo klippen så vann fløt ut og bekker flommet over; kan han også gi brød, eller skaffe kjøtt til sitt folk?»
Derfor hørte Herren det og ble fylt av harme; en ild ble tent mot Jakob, og vrede steg også opp mot Israel,
fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.
Og han befalte skyene der oppe og åpnet himmelens porter.
Og han lot manna regne over dem til føde, og himmelkorn ga han dem.
Mennesker spiste englebrød; han sendte dem føde til de ble mette.
Han lot østenvinden fare ut på himmelen og førte sønnavinden fram ved sin styrke.
Han lot kjøtt regne over dem som støv, og vingede fugler som havets sand.
Og han lot dem falle midt i leiren deres, rundt omkring boligene deres.
Og de spiste og ble overmåte mette, og det de lystet etter, brakte han dem.
De hadde ennå ikke vendt seg bort fra sitt begjær; maten var ennå i deres munn.
Da steg Guds vrede opp mot dem; han drepte de kraftigste blant dem, og Israels unge menn felte han.
Tross alt dette syndet de fremdeles og trodde ikke på hans undergjerninger.
Så lot han deres dager ende i tomhet, og deres år i redsel.
Når han drepte dem, søkte de ham; de vendte om og søkte Gud iherdig.
Og de kom i hu at Gud var deres klippe, og Gud Den Høyeste deres gjenløser.
Men de smigret ham med sin munn, og med sin tunge løy de for ham.
Og deres hjerte var ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt.
Men han er barmhjertig, han tilgir misgjerning og ødelegger ikke; mange ganger vendte han sin vrede bort og vekket ikke hele sin harme.
Og han kom i hu at de var kjød, en vind som farer av sted og ikke vender tilbake.
Hvor ofte de trosset ham i ørkenen, og bedrøvet ham i ødemarken!
Atter satte de Gud på prøve, og Israels Hellige krenket de.
De husket ikke hans hånd, den dagen han løskjøpte dem fra fienden,
da han gjorde sine tegn i Egypt og sine under på Soans mark.
Han forvandlet deres elver til blod, og deres rinnende vann kunne de ikke drikke.
Han sendte fluesvermer mot dem, og de fortærte dem, og frosk som ødela dem.
Han ga gnageren deres grøde, og deres slit til gresshoppen.
Han slo deres vinstokker ned med hagl og deres morbærtrær med frost.
Han overga deres fe til haglet og deres buskap til lynild.
Han sendte sin brennende vrede mot dem, harme, vrede og trengsel, en sending av onde engler.
Han jevnet vei for sin vrede, han sparte ikke deres sjel for døden, og overga deres liv til pesten.
Og han slo alle førstefødte i Egypt, styrkens førstegrøde i Hams telt.
Han lot sitt folk bryte opp som en saueflokk, og førte dem som en hjord i ørkenen.
Og han ledet dem trygt, og de fryktet ikke, men havet dekket deres fiender.
Og han førte dem til sin hellige grense, til dette fjellet som hans høyre hånd hadde vunnet.
Han drev ut folkeslag foran dem, målte ut en arvedel til dem med målesnor og lot Israels stammer bo i deres telt.
Men de fristet og trosset Gud, Den Høyeste, og hans vitnesbyrd holdt de ikke.
De vek av og var troløse som sine fedre; de sviktet som en svikefull bue.
De vakte hans harme med sine offerhauger, og med sine utskårne bilder gjorde de ham nidkjær.
Gud hørte det og ble vred, og han forkastet Israel fullstendig.
Og han forlot sin bolig i Sjilo, det teltet han hadde slått opp blant menneskene.
Han overga sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.
Han prisga sitt folk til sverdet og ble vred på sin arv.
Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang.
Dets prester falt for sverdet, og dets enker gråt ikke.
Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin.
Han slo sine fiender tilbake og la en evig skam på dem.
Og han forkastet Josefs telt, og Efraims stamme valgte han ikke ut.
Men han utvalgte Juda stamme, Sions berg, som han elsket.
Og han bygde sin helligdom lik høye fjell, lik jorden han har grunnlagt for evig tid.
Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra sauekveene.
Fra de diende søyene han fulgte, hentet han ham til å gjete Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.
Og han gjette dem etter sitt hjertes oppriktighet, og med sine henders kyndighet ledet han dem.