Til sangmesteren. En salme av David, en sang.
Deg, Gud, tilhører stillhet og lovsang på Sion, og til deg skal løfter innfris.
Du som hører bønn, til deg kommer alt kjød.
Misgjerninger har overveldet meg; våre overtredelser soner du.
Salig er den du utvelger og fører nær, så han bor i dine forgårder. Vi skal mettes med det gode i ditt hus, det hellige i ditt tempel.
Med fryktinngytende gjerninger svarer du oss i rettferdighet, vår frelses Gud, du som er en tilflukt for alle jordens ender og for de fjerne hav.
Han som grunnfester fjellene med sin kraft, omgjordet med velde.
Han stiller havenes brus, deres bølgers brus og folkenes larm.
De som bor ved jordens ender, frykter for dine tegn; du lar morgenens og aftenens utspring juble.
Du gjester jorden og gir den overflod, du gjør den overmåte rik. Guds bekk er full av vann; du bereder deres korn, for slik bereder du den.
Du vanner dens furer, du jevner dens plogvelter; med regnskurer mykgjør du den, du velsigner dens grøde.
Du har kronet din godhets år, og dine spor drypper av overflod.
Ødemarkens beiter drypper, og haugene omgjorder seg med jubel.
Engene kler seg med sauer, dalene svøper seg i korn; de roper av fryd, ja, de synger.