Til sangmesteren. «Ødelegg ikke!» Av David, en miktam, da han flyktet for Saul inn i hulen.
Vær meg nådig, Gud, vær meg nådig! For til deg tar min sjel sin tilflukt, og i skyggen av dine vinger søker jeg ly inntil ødeleggelsene går over.
Jeg roper til Gud, Den Høyeste, til den Gud som fullfører sin gjerning for meg.
Han sender fra himmelen og frelser meg, han håner den som vil sluke meg. Sela. Gud sender sin miskunn og sin trofasthet.
Min sjel er midt blant løver; jeg må ligge blant dem som spruter ild, menneskebarn hvis tenner er spyd og piler, og hvis tunge er et skarpt sverd.
Opphøy deg over himmelen, Gud, din herlighet over hele jorden!
De har satt garn for mine skritt, min sjel er bøyd ned; de har gravd en grav foran meg, de faller selv midt i den. Sela.
Mitt hjerte er fast, Gud, mitt hjerte er fast; jeg vil synge og lovsynge.
Våkn opp, min herlighet, våkn opp, harpe og lyre! Jeg vil vekke morgenrøden.
Jeg vil prise deg blant folkene, Herre, jeg vil lovsynge deg blant folkeslagene.
For din miskunn er stor inntil himmelen, og din trofasthet inntil skyene.
Opphøy deg over himmelen, Gud, din herlighet over hele jorden!