Av David. Herren er mitt lys og min frelse, hvem skal jeg frykte? Herren er mitt livs vern, hvem skal jeg reddes for?
Når ugjerningsmenn rykker imot meg for å ete mitt kjød, mine motstandere og mine fiender, så snubler og faller de selv.
Om en hær leirer seg mot meg, frykter ikke mitt hjerte; om krig reiser seg mot meg, er jeg selv da trygg.
Én ting har jeg bedt Herren om, det søker jeg: at jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager, for å skue Herrens liflighet og grunne i hans tempel.
For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt telts skjul; på en klippe løfter han meg opp.
Og nå skal mitt hode løfte seg over mine fiender rundt omkring meg. Jeg vil ofre jubelofre i hans telt, jeg vil synge og lovsynge Herren.
Hør, Herre, min røst når jeg roper; vær meg nådig og svar meg!
Til deg sier mitt hjerte: «Søk mitt ansikt!» Ditt ansikt, Herre, søker jeg.
Skjul ikke ditt ansikt for meg, vend ikke din tjener bort i vrede! Min hjelp har du vært. Forkast meg ikke og forlat meg ikke, min frelses Gud!
For min far og min mor har forlatt meg, men Herren tar meg til seg.
Lær meg, Herre, din vei, og led meg på en jevn sti for mine fienders skyld.
Overgi meg ikke til mine fienders begjær, for falske vitner har reist seg mot meg, og de som utånder vold.
Hadde jeg ikke trodd at jeg skulle se Herrens godhet i de levendes land!
Vent på Herren! Vær sterk, og la ditt hjerte fatte mot; ja, vent på Herren!