Til sangmesteren, etter Sjeminit. En salme av David.
Frels, Herre! For den fromme er borte, de trofaste er forsvunnet blant menneskenes barn.
Løgn taler de, hver med sin neste; med glatte lepper og tvesinnet hjerte taler de.
Må Herren utrydde alle glatte lepper, den tunge som taler store ord,
de som sier: «Med vår tunge skal vi seire, våre lepper er med oss; hvem er herre over oss?»
På grunn av volden mot de fattige, på grunn av stønnet fra de nødlidende, vil jeg nå reise meg, sier Herren; jeg vil gi frelse til den som lengter etter den.
Herrens ord er rene ord, sølv lutret i en smeltedigel på jorden, renset sju ganger.
Du, Herre, vil bevare dem; du vil vokte ham mot denne slekt til evig tid.
Rundt omkring vandrer de ugudelige, når det nedrige blir opphøyd blant menneskenes barn.