Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du deg i trengselstider?
I den ugudeliges hovmod jager han den arme; de fanges i de renker de har uttenkt.
For den ugudelige roser seg av sin sjels lyst, og den griske forbanner og forakter Herren.
Den ugudelige, i sitt hovmod, søker ikke Gud; «Det er ingen Gud» er alle hans tanker.
Hans veier lykkes til enhver tid; dine dommer er i det høye, fjernt fra ham; han fnyser av alle sine motstandere.
Han sier i sitt hjerte: «Jeg skal ikke rokkes; fra slekt til slekt skal jeg ikke komme i ulykke.»
Hans munn er full av forbannelse, svik og undertrykkelse; under hans tunge er ulykke og ondskap.
Han sitter i bakhold ved landsbyene, på skjulte steder dreper han den uskyldige; hans øyne speider etter den hjelpeløse.
Han lurer i det skjulte som en løve i sitt skjul; han lurer for å fange den arme; han fanger den arme idet han drar ham inn i garnet sitt.
Han krøker seg, han bøyer seg ned, og de hjelpeløse faller for hans sterke klør.
Han sier i sitt hjerte: «Gud har glemt det, han har skjult sitt ansikt, han ser det aldri.»
Reis deg, Herre! Gud, løft din hånd, glem ikke de ydmyke.
Hvorfor forakter den ugudelige Gud og sier i sitt hjerte: «Du krever ikke regnskap»?
Du har sett det, for du skuer nød og sorg for å legge det i din hånd. Til deg overgir den hjelpeløse seg; du har vært den farløses hjelper.
Knus armen til den ugudelige og den onde; søk etter hans ugudelighet til du ikke finner mer.
Herren er konge evig og alltid; hedningene er utryddet fra hans land.
De ydmykes lengsel har du hørt, Herre; du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til,
for å skaffe den farløse og undertrykte rett, så mennesket av jorden ikke lenger skal volde redsel.