Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg blitt en lydende malm eller en larmende cymbal.
Og om jeg har profeti og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.
Og om jeg gir alt det jeg eier til føde, og om jeg overgir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.
Kjærligheten er langmodig, den er velvillig; kjærligheten misunner ikke, kjærligheten praler ikke, den blir ikke oppblåst.
Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, lar seg ikke provosere, tilregner ikke det onde.
Den gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg med sannheten.
Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt.
Kjærligheten faller aldri bort. Men enten det er profetier, skal de forgå; eller det er tunger, skal de opphøre; eller det er kunnskap, skal den forgå.
For vi kjenner stykkevis og profeterer stykkevis.
Men når det fullkomne kommer, da skal det stykkevise opphøre.
Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige.
For nå ser vi i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, slik jeg også fullt ut er kjent.
Men nå blir de stående, disse tre: tro, håp, kjærlighet. Men størst av disse er kjærligheten.