Det reiste seg et stort klagerop fra folket og konene deres mot deres jødiske brødre.
Noen sa: «Vi og våre sønner og døtre er mange. La oss få korn, så vi kan spise og berge livet!»
Og det var noen som sa: «Våre åkrer, vingårder og hus setter vi i pant for å få korn i hungersnøden.»
Atter andre sa: «Vi har lånt penger på åkrene og vingårdene våre til kongens skatt.
Og nå er vårt kjød som våre brødres kjød, og våre barn som deres barn. Men se, vi må tvinge våre sønner og døtre til å bli slaver; ja, noen av våre døtre er allerede underkuet, og vi har ingen makt, for våre åkre og vingårder tilhører andre.»
Da jeg hørte deres klagerop og disse ordene, ble jeg brennende harm.
Jeg rådslo med mitt eget hjerte, og jeg gikk i rette med de fornemme og forstanderne og sa til dem: «Dere krever renter, hver av sin bror!» Så sammenkalte jeg en stor folkeforsamling mot dem.
Og jeg sa til dem: «Vi har, så langt vi har maktet, frikjøpt våre jødiske brødre som var solgt til folkeslagene. Men dere selger deres egne brødre, så de blir solgt til oss!» Da tidde de og fant ikke et ord.
Så sa jeg: Det er ikke godt, det dere gjør. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud for å unngå hånen fra folkeslagene, våre fiender?
Også jeg, mine brødre og mine tjenere har lånt dem penger og korn. La oss nå ettergi denne gjelden!
Gi dem nå i dag tilbake åkrene, vingårdene, olivenlundene og husene deres, og hundredelen av pengene, kornet, den nye vinen og oljen som dere krever av dem.
Da sa de: «Vi vil gi det tilbake og ikke kreve noe av dem. Vi vil gjøre som du sier.» Og jeg tilkalte prestene og lot dem sverge på at de skulle gjøre etter dette ordet.
Jeg rystet også ut brystfolden på kappen min og sa: «Slik skal Gud ryste hver mann som ikke holder dette ordet, ut fra hans hus og hans eiendom; ja, slik skal han bli rystet og tom.» Hele forsamlingen sa: «Amen!» Og de lovpriste Herren, og folket gjorde etter dette ordet.
Dessuten, fra den dagen han bød meg å være deres stattholder i Juda land, fra det tjuende året til det trettiandre året for kong Artaxerxes – i tolv år – spiste verken jeg eller mine brødre stattholderens brød.
De tidligere stattholderne som var før meg, la en tung byrde på folket og tok brød og vin fra dem, i tillegg til førti sjekel sølv. Også tjenerne deres hersket over folket, men jeg gjorde ikke slik, av frykt for Gud.
Jeg holdt også fast ved arbeidet på denne muren, og vi kjøpte ikke noe jordstykke; og alle mennene mine var samlet der til arbeidet.
Og jødene og forstanderne, hundre og femti mann, og de som kom til oss fra folkeslagene rundt oss, spiste ved mitt bord.
Det som ble tillaget for hver dag, var én okse og seks utvalgte sauer, og fugler ble gjort i stand til meg. Hver tiende dag var det rikelig med all slags vin. Likevel krevde jeg ikke stattholderens brød, for arbeidet lå tungt på dette folket.
Kom meg i hu, min Gud, til det gode, alt det jeg har gjort for dette folket!