I måneden nisan, i kong Artaxerxes' tjuende år, skjedde det, da det sto vin foran ham, at jeg tok vinen og ga den til kongen. Jeg hadde ikke vært trist i hans nærvær.
Da sa kongen til meg: «Hvorfor ser du så bedrøvet ut? Du er jo ikke syk. Dette er ikke annet enn hjertesorg.» Da ble jeg overmåte redd.
Og jeg sa til kongen: «Kongen leve evig! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være bedrøvet når byen der mine fedres graver er, ligger øde og dens porter er fortært av ild?»
Da sa kongen til meg: «Hva er det du ber om?» Da ba jeg til himmelens Gud.
Og jeg sa til kongen: «Om det synes kongen godt, og om din tjener er til behag for deg, så send meg til Juda, til byen der mine fedres graver er, så jeg kan bygge den opp.»
Da sa kongen til meg, mens dronningen satt ved hans side: «Hvor lenge vil reisen din vare, og når kommer du tilbake?» Kongen syntes godt om det og sendte meg av sted, og jeg fastsatte en tid for ham.
Og jeg sa til kongen: «Om kongen finner det godt, la meg få med brev til stattholderne hinsides elven, så de lar meg dra gjennom til jeg kommer til Juda,
og et brev til Asaf, vokteren av kongens skog, så han kan gi meg tømmer til bjelker i portene til borgen som hører til tempelet, og til bymuren og til huset jeg skal bo i.» Og kongen ga meg dette, ettersom min Guds gode hånd var over meg.
Da jeg kom til stattholderne hinsides elven, ga jeg dem kongens brev. Kongen hadde også sendt hærførere og ryttere sammen med meg.
Da horonitten Sanballat og den ammonittiske tjeneren Tobia hørte dette, mishaget det dem i høy grad at det var kommet en mann for å søke det gode for Israels barn.
Så kom jeg til Jerusalem og var der i tre dager.
Jeg sto opp om natten, jeg og noen få menn med meg. Jeg hadde ikke fortalt noe menneske hva min Gud la i mitt hjerte å gjøre for Jerusalem. Og jeg hadde ikke med meg noe annet dyr enn det dyret jeg red på.
Jeg dro ut gjennom Dalporten om natten, mot Drakekilden og fram til Møkkporten, og jeg gransket Jerusalems murer, som var brutt ned, og dens porter, som var fortært av ild.
Så dro jeg videre til Kildeporten og til Kongedammen, men der var det ikke plass til at dyret under meg kunne komme fram.
Så dro jeg opp gjennom dalen om natten og undersøkte muren. Så snudde jeg og gikk inn gjennom Dalporten, og vendte så tilbake.
Stormennene visste ikke hvor jeg hadde gått eller hva jeg gjorde; for inntil da hadde jeg ikke fortalt det til jødene, prestene, de fornemme, stormennene eller resten av dem som utførte arbeidet.
Da sa jeg til dem: Dere ser den ulykken vi er i, at Jerusalem ligger øde og portene er brent med ild. Kom, la oss bygge opp Jerusalems mur, så vi ikke lenger skal være til spott!
Og jeg fortalte dem hvordan min Guds hånd hadde vært god over meg, og også om ordene som kongen hadde sagt til meg. Da sa de: «La oss stå opp og bygge!» Og de styrket sine hender til det gode verket.
Da horonitten Sanballat, den ammonittiske tjeneren Tobia og araberen Gesjem hørte det, spottet de oss og foraktet oss og sa: «Hva er dette dere gjør? Gjør dere opprør mot kongen?»
Da svarte jeg dem og sa til dem: «Himmelens Gud, han vil la det lykkes for oss. Vi, hans tjenere, vil reise oss og bygge. Men dere har verken del eller rett eller minne i Jerusalem.»