Og han begynte å tale til dem i lignelser: «En mann plantet en vingård og satte et gjerde omkring den, og gravde en vinpresse og bygde et tårn, og leide den ut til vingårdsmenn og dro utenlands.»
Og da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsmennene for å få av vingårdens frukt fra dem.
Men de tok ham, slo ham og sendte ham tomhendt bort.
Og igjen sendte han en annen tjener til dem. Også ham steinet de og slo i hodet, og de sendte ham vanæret bort.
Og igjen sendte han en annen, og også ham drepte de, og mange andre: noen slo de, og andre drepte de.
Han hadde ennå én, sin elskede sønn. Til sist sendte han også ham til dem, og sa: «De vil vise respekt for min sønn.»
Men disse vingårdsmennene sa til hverandre: «Dette er arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår!»
Og de tok ham og drepte ham, og kastet ham ut av vingården.
Hva skal da vingårdens herre gjøre? Han skal komme og gjøre ende på vingårdsmennene og gi vingården til andre.
Har dere ikke lest dette skriftordet: Steinen som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnestein.
Av Herren er dette gjort, og det er underfullt i våre øyne.
Og de søkte å gripe ham, men de fryktet folkemengden, for de forsto at det var mot dem han hadde talt lignelsen. Og de forlot ham og gikk bort.
Og de sendte noen av fariseerne og herodianerne til ham for å fange ham i ord.
De kom og sa til ham: «Mester, vi vet at du er sannferdig og ikke bryr deg om noen; for du ser ikke på menneskers ytre, men lærer Guds vei i sannhet. Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?»
«Skal vi gi, eller skal vi ikke gi?» Men han så deres hykleri og sa til dem: «Hvorfor setter dere meg på prøve? Kom med en denar til meg, så jeg får se den.»
De kom med en, og han sier til dem: «Hvis bilde og påskrift er dette?» De sa til ham: «Keiserens.»
Og Jesus svarte og sa til dem: «Gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er!» Og de undret seg over ham.
Og det kom noen saddukeere til ham, de som sier at det ikke er noen oppstandelse, og de spurte ham og sa:
Mester, Moses har skrevet til oss at dersom noens bror dør og etterlater seg kone, men ikke etterlater barn, skal hans bror ta hans kone og oppreise avkom for sin bror.
Det var sju brødre. Den første tok seg en kone, og da han døde, etterlot han seg ikke avkom.
Og den andre tok henne og døde, og heller ikke han etterlot seg avkom, og den tredje likeså.
Og de sju tok henne, og etterlot seg ikke avkom. Sist av alle døde også kvinnen.
I oppstandelsen, når de står opp, hvem av dem skal hun da være kone for? For alle sju har hatt henne til kone.
Jesus svarte dem: «Er det ikke derfor dere farer vill, fordi dere verken kjenner Skriftene eller Guds kraft?»
For når de står opp fra de døde, verken gifter de seg eller blir giftet bort, men de er som englene i himmelen.
Men om de døde, at de står opp, har dere ikke lest i Mose bok, i avsnittet om tornebusken, hvordan Gud talte til ham og sa: «Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud»?
Han er ikke de dødes Gud, men de levendes Gud. Dere farer derfor storlig vill.
Og en av de skriftlærde, som hadde hørt dem diskutere og forsto at han hadde svart dem godt, gikk fram og spurte ham: «Hvilket bud er det første av alle?»
Jesus svarte ham: «Det første av alle budene er: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én.»
Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft. Dette er det første budet.
Og det andre er likt dette: Du skal elske din neste som deg selv. Det finnes ikke noe annet bud som er større enn disse.
Og den skriftlærde sa til ham: «Riktig, mester, i sannhet har du sagt at han er én, og det er ingen annen foruten ham.»
Og å elske ham av hele sitt hjerte og av hele sin forstand og av hele sin sjel og av hele sin styrke, og å elske sin neste som seg selv, det er mer enn alle brennoffer og slaktoffer.
Og da Jesus så at han svarte forstandig, sa han til ham: «Du er ikke langt fra Guds rike.» Og ingen våget lenger å spørre ham.
Og mens Jesus underviste i tempelet, tok han til orde og sa: «Hvordan kan de skriftlærde si at Messias er Davids sønn?»
For David selv sa i Den Hellige Ånd: Herren sier til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg legger dine fiender som en skammel for dine føtter.
David selv kaller ham Herre; hvordan er han da hans sønn? Og den store folkemengden hørte ham gjerne.
Og han sa til dem i sin undervisning: «Vokt dere for de skriftlærde, som gjerne vil gå omkring i lange kapper og bli hilst på torgene,
og de fremste setene i synagogene og hedersplassene ved festmåltidene.
De som eter opp enkers hus og for syns skyld ber lange bønner, disse skal få desto strengere dom.»
Og Jesus satte seg rett overfor tempelkisten og så på hvordan folkemengden la kobbermynter i kisten, og mange rike la mye.
Og en fattig enke kom og la i to småmynter, som er en kodrantes.
Da kalte han disiplene sine til seg og sa til dem: «Sannelig sier jeg dere: Denne fattige enken har lagt mer enn alle de som la i tempelkisten.»
For de la alle av sin overflod, men hun la av sin fattigdom alt det hun hadde, hele sitt livsopphold.