Josva, Nuns sønn, sendte i hemmelighet to menn som speidere fra Sjittim og sa: «Gå og se på landet og Jeriko!» De gikk av sted og kom inn i huset til en skjøge som het Rahab, og de la seg til hvile der.
Da ble det meldt til kongen i Jeriko: «Se, noen menn av Israels barn er kommet hit i natt for å utspeide landet.»
Da sendte kongen i Jeriko bud til Rahab og sa: «Før ut mennene som er kommet til deg, de som har gått inn i huset ditt; for de er kommet for å utspeide hele landet.»
Men kvinnen tok de to mennene og skjulte dem, og sa: «Ja, mennene kom til meg, men jeg visste ikke hvor de var fra.»
Og da porten skulle lukkes i mørket, gikk mennene ut. Jeg vet ikke hvor mennene gikk. Skynd dere etter dem, for dere vil innhente dem!
Men hun hadde ført dem opp på taket og skjult dem under linstenglene som hun hadde bredt ut på taket.
Mennene satte etter dem på veien til Jordan, til vadestedene; og porten ble stengt etter at forfølgerne var gått ut etter dem.
Før de hadde lagt seg, gikk hun opp til dem på taket.
Og hun sa til mennene: «Jeg vet at Herren har gitt dere landet, og at redsel for dere har falt over oss, og at alle landets innbyggere smelter bort i angst for dere.»
For vi har hørt at Herren tørket ut vannet i Sivsjøen foran dere da dere dro ut av Egypt, og hva dere gjorde med de to amorittkongene på den andre siden av Jordan, Sihon og Og, som dere slo med bann.
Da vi hørte det, smeltet hjertet vårt, og det var ikke lenger mot i noen på grunn av dere. For Herren deres Gud, han er Gud i himmelen der oppe og på jorden her nede.
Så sverg nå til meg ved Herren at siden jeg har vist dere miskunn, skal også dere vise miskunn mot min fars hus, og gi meg et sikkert tegn,
at dere vil la min far og min mor, mine brødre og mine søstre og alt som tilhører dem, få leve, og redde våre liv fra døden.
Da sa mennene til henne: «Vårt liv for deres til døden! Så sant dere ikke røper denne saken vår, skal vi, når Herren gir oss landet, vise deg miskunn og trofasthet.»
Så firte hun dem ned med et rep gjennom vinduet, for huset hennes lå i bymuren, og i muren bodde hun.
Og hun sa til dem: «Gå opp i fjellet, så ikke forfølgerne støter på dere. Hold dere skjult der i tre dager, til forfølgerne har vendt tilbake. Deretter kan dere gå deres vei.»
Da sa mennene til henne: «Vi er løst fra denne eden som du lot oss sverge.
Se, når vi kommer inn i landet, skal du binde denne snoren av skarlagenrød tråd i vinduet som du firte oss ned gjennom, og du skal samle din far og din mor, dine brødre og hele din fars hus til deg i huset.
Enhver som går ut av dørene i huset ditt, hans blod skal være på hans eget hode, og vi er skyldfrie. Men for enhver som er hos deg i huset, skal hans blod være på vårt hode dersom en hånd blir lagt på ham.
Men dersom du røper dette ærendet vårt, da er vi frie fra den eden du lot oss sverge.»
Hun sa: «La det være som dere sier.» Så lot hun dem gå, og de dro av sted. Og hun bandt den skarlagenrøde snoren i vinduet.
De gikk av sted og kom opp i fjellet, og der ble de i tre dager, inntil forfølgerne var vendt tilbake. Forfølgerne lette langs hele veien, men fant dem ikke.
Så vendte de to mennene tilbake og gikk ned fra fjellet, dro over og kom til Josva, Nuns sønn, og fortalte ham alt som hadde hendt dem.
Og de sa til Josva: «Herren har gitt hele landet i vår hånd, og alle landets innbyggere smelter også bort av redsel for oss.»