Og jeg så en mektig engel stige ned fra himmelen, svøpt i en sky, og regnbuen var over hans hode, og hans ansikt var som solen, og hans føtter som ildsøyler.
Og han hadde i sin hånd en liten åpnet bok, og han satte sin høyre fot på havet og den venstre på jorden.
Og han ropte med høy røst, slik en løve brøler. Og da han hadde ropt, talte de sju tordener med sine røster.
Og da de sju tordener hadde talt, skulle jeg til å skrive; og jeg hørte en røst fra himmelen si: Forsegl det som de sju tordener talte, og skriv det ikke ned!
Og engelen som jeg så stå på havet og på jorden, løftet sin høyre hånd mot himmelen.
Og han svor ved ham som lever i evigheters evighet, han som skapte himmelen og det som er i den, og jorden og det som er på den, og havet og det som er i det, at det ikke lenger skal være tid.
Men i de dager da den sjuende engelens røst lyder, når han skal blåse i basunen, da er Guds mysterium fullbyrdet, slik han forkynte for sine tjenere profetene.
Og røsten som jeg hadde hørt fra himmelen, talte igjen med meg og sa: «Gå og ta den lille, åpnede boken i hånden til engelen som står på havet og på jorden.»
Og jeg gikk bort til engelen og ba ham gi meg den lille boken. Og han sier til meg: «Ta og spis den! Den skal gjøre magen din bitter, men i munnen din skal den være søt som honning.»
Og jeg tok den lille boken ut av engelens hånd og slukte den; og i min munn var den søt som honning, men da jeg hadde spist den, ble magen min bitter.
Og de sier til meg: «Du må igjen profetere om folk og nasjoner og tungemål og mange konger.»