Da svarte Job og sa:
Å, om min gremmelse virkelig ble veid, og min ulykke lagt på vekten sammen!
For nå ville den vært tyngre enn havets sand; derfor har mine ord vært overilte.
For Den Allmektiges piler sitter i meg, deres gift drikker min ånd; Guds redsler fylker seg mot meg.
Skriker vel et villesel over gresset, eller rauter en okse ved sitt fôr?
Kan det smakløse spises uten salt? Eller er det smak i eggehvite?
Min sjel nekter å røre ved dem; de er som motbydelig mat for meg.
Gid mitt ønske måtte bli oppfylt, og Gud gi meg mitt håp!
Og måtte det behage Gud å knuse meg, slippe løs sin hånd og skjære meg av!
Da ville jeg ennå ha min trøst, og jeg ville juble i skånselløs smerte, for jeg har ikke fornektet Den helliges ord.
Hva er min kraft, at jeg skulle håpe? Og hva er min ende, at jeg skulle være tålmodig?
Er min kraft som steiners kraft? Er mitt kjød av bronse?
Er det da ingen hjelp i meg? Er all støtte drevet bort fra meg?
Den som nekter sin fortvilede venn miskunn, oppgir frykten for Den Allmektige.
Mine brødre har vært troløse som en bekk, lik strømmer i bekkefar som svinner bort,
de som er grumset av is, og som snøen skjuler seg i.
Når de blir opphetet, tørker de inn; i heten svinner de bort fra sitt sted.
Karavanene bøyer av fra sin vei, drar opp i ødemarken og omkommer.
Temas karavaner speidet, Sabas reisefølger satte sitt håp til dem.
De ble til skamme fordi de stolte på det; de kom dit og ble skuffet.
For nå er dere blitt til intet; dere ser redselen og blir redde.
Har jeg vel sagt: «Gi meg noe», eller: «Gi bestikkelser for meg av deres rikdom»?
eller: «Redd meg fra fiendens hånd, og løskjøp meg fra voldsmenns hånd»?
Lær meg, så skal jeg tie; la meg forstå hvor jeg har faret vill.
Hvor kraftige er ikke rettskafne ord! Men hva beviser vel en irettesettelse fra dere?
Tenker dere å irettesette ord? En fortvilt manns ord er jo for vinden.
Selv over en farløs ville dere kaste lodd, og kjøpslå om deres venn.
Men vær nå så vennlige å se på meg! Skulle jeg lyve dere rett i ansiktet?
Vend om, jeg ber dere, la det ikke skje urett! Vend om, for min rett står ennå fast.
Er det urett på min tunge, eller skjelner ikke min gane det som er fordervelig?