Og Job fortsatte å fremføre sin visdomstale og sa:
Å, om jeg var som i fordums måneder, som i de dager da Gud voktet over meg!
Da hans lampe lyste over mitt hode, og ved hans lys vandret jeg gjennom mørket.
Slik jeg var i mine modne dager, da Guds fortrolighet var over mitt telt,
da Den Allmektige ennå var med meg, og mine barn var omkring meg,
da mine skritt ble vasket i fløte, og klippen ved min side øste ut strømmer av olje.
Da jeg gikk ut til byens port og reiste mitt sete på torvet,
de unge så meg og gjemte seg, og de gamle reiste seg og ble stående.
Høvdinger stanset sin tale og la hånden på munnen.
Stormennenes røst forstummet, og tungen deres klebet til ganen.
For øret hørte og priste meg lykkelig, og øyet så og vitnet for meg.
For jeg berget den fattige som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
Velsignelsen fra den som holdt på å gå til grunne, kom over meg, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
Jeg kledde meg i rettferdighet, og den kledde meg; min rett var som kappe og turban.
Øyne var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
Jeg var en far for de fattige, og saken til den jeg ikke kjente, gransket jeg.
Jeg knuste den urettferdiges rovtenner og rev byttet ut av hans tenner.
Jeg sa: I mitt rede skal jeg dø, og mine dager skal bli tallrike som sanden.
Min rot ligger åpen mot vannet, og duggen blir natten over på mine grener.
Min ære er alltid ny hos meg, og min bue fornyes i min hånd.
De lyttet til meg og ventet, de var tause for mitt råd.
Etter mine ord tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet over dem.
De ventet på meg som på regn, og sperret opp munnen som for vårregn.
Smilte jeg til dem, trodde de det ikke; og mitt ansikts lys lot de ikke falle.
Jeg valgte deres vei og satt som høvding, jeg bodde som en konge i hærskaren, lik en som trøster de sørgende.