Mennesket, født av en kvinne, lever få dager og mettes med uro.
Som en blomst skyter han opp og visner; han flykter som skyggen og blir ikke stående.
Endog over en slik åpner du ditt øye, og meg fører du til doms med deg.
Hvem kan bringe en ren ut av en uren? Ikke én!
Når hans dager er fastsatt og tallet på hans måneder er hos deg, har du satt hans grense, og han kan ikke overskride den.
Vend blikket bort fra ham, så han får ro, inntil han som en dagleier kan glede seg over sin dag.
For et tre er det håp: Blir det felt, spirer det på ny, og dets skudd opphører ikke.
Om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør i støvet,
ved eimen av vann spirer det, og skyter skudd som et nyplantet tre.
Men når en mann dør, blir han liggende kraftløs; når et menneske utånder, hvor er han da?
Som vannet svinner fra sjøen, og en elv tørker ut og blir tørr,
slik legger et menneske seg og reiser seg ikke; inntil himmelen ikke lenger er til, våkner de ikke, og de vekkes ikke opp av sin søvn.
Å, om du ville gjemme meg i dødsriket, skjule meg til din vrede har vendt seg bort, sette meg et tidsmål og så komme meg i hu!
Om en mann dør, lever han da opp igjen? Alle mine stridsdager ville jeg vente, til min avløsning kom.
Du ville kalle, og jeg ville svare deg; du ville lengte etter dine henders verk.
For da ville du telle mine skritt; du ville ikke vokte på min synd.
Forseglet i en pung ligger min overtredelse, og du syr til over min misgjerning.
Men et fjell som faller, smuldrer bort, og en klippe flyttes fra sitt sted.
Vann huler ut steiner, flommene skyller bort jordens støv; slik tilintetgjør du menneskets håp.
Du overvelder ham for alltid, og han går bort; du forandrer hans ansikt og sender ham bort.
Vinner hans sønner ære, vet han det ikke; blir de ringe, merker han det ikke.
Bare over ham selv kjenner hans kjød smerte, og over ham selv sørger hans sjel.