Utsagn om Moab. Sannelig, i en natt blir Ar-Moab lagt øde, gjort til intet; sannelig, i en natt blir Kir-Moab lagt øde, gjort til intet.
De går opp til huset og Dibon, til offerhaugene for å gråte; over Nebo og over Medeba hyler Moab. På alle hoder er det skallethet, hvert skjegg er skåret av.
I dens gater binder de sekk om seg; på dens tak og på dens torg hyler alle, de går ned i gråt.
Hesjbon og Elale skriker, deres røst høres helt til Jahas. Derfor roper Moabs væpnede menn, hans sjel skjelver i ham.
Mitt hjerte skriker over Moab. Dets flyktninger flykter helt til Soar, til Eglat-Sjelisjia. For opp stigningen til Luhit går de med gråt, og på veien til Horonajim reiser de et klageskrik over ødeleggelsen.
For Nimrims vann blir til ødemarker, for gresset tørker bort, det unge gresset visner, det finnes ikke noe grønt.
Derfor bærer de det de har skaffet seg, og sitt oppsparte gods over Vidjebekken.
For klageropet omspenner Moabs grense; til Eglajim når dets hyl, og til Beer-Elim når dets hyl.
For Dimons vann er fulle av blod. Ja, jeg vil la enda mer komme over Dimon: en løve over Moabs unnslupne og over landets levning.