Hvem vil gi meg et herberge for veifarende i ørkenen, så jeg kan forlate mitt folk og gå bort fra dem? For de er alle ekteskapsbrytere, en forsamling av troløse.
De spenner sin tunge som sin bue til løgn; det er ikke for sannhet de er mektige i landet. For fra ondskap til ondskap går de, og meg kjenner de ikke, sier Herren.
Vokt dere, hver og en for sin venn, og stol ikke på noen bror! For hver bror vil sannelig bedra, og hver venn går omkring med baktalelse.
De bedrar hver sin neste, og de taler ikke sannhet; de har lært sin tunge å tale løgn, de sliter seg ut med å gjøre urett.
Du bor midt i svik; i svik har de nektet å kjenne meg, sier Herren.
Derfor sier hærskarenes Herre: Se, jeg vil smelte dem og prøve dem. For hvordan skulle jeg ellers handle overfor mitt folks datter?
En drepende pil er deres tunge, den taler svik. Med munnen taler han fred med sin neste, men i sitt indre legger han et bakhold.
Skulle jeg ikke straffe dem for dette, sier Herren? Skulle ikke min sjel hevne seg på et folk som dette?
Over fjellene løfter jeg opp gråt og jammer, og over ødemarkens beitemarker en klagesang; for de er brent opp, så ingen ferdes der, og man hører ikke lyden av buskap. Fra himmelens fugler til dyrene har de flyktet, de er borte.
Jeg vil gjøre Jerusalem til ruinhauger, til et hi for sjakaler, og Judas byer vil jeg gjøre til en ødemark uten innbyggere.
Hvem er den vise mann som forstår dette, og hvem har Herrens munn talt til, så han kan kunngjøre det? Hvorfor har landet gått til grunne, blitt svidd av som en ørken, så ingen drar igjennom det?
Og Herren sa: Fordi de forlot min lov, som jeg la fram for dem, og ikke hørte på min røst og ikke vandret i den.
Og de vandret etter sitt hjertes stivsinn og etter baalene, som deres fedre lærte dem.
Derfor, så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Se, jeg vil mate dette folket med malurt og gi dem giftig vann å drikke.
Og jeg vil spre dem blant folkeslag som verken de eller deres fedre har kjent, og jeg vil sende sverdet etter dem inntil jeg har gjort ende på dem.
Så sier hærskarenes Herre: Gi akt, og kall på klagekvinnene så de kommer; send bud til de vise kvinnene så de kommer.
La dem skynde seg og ta opp en klagesang over oss, så våre øyne renner av tårer og våre øyelokk strømmer av vann.
For en klagerøst høres fra Sion: «Hvordan er vi blitt ødelagt! Vi er dypt til skamme, for vi har forlatt landet, for de har revet ned våre boliger.»
For hør Herrens ord, dere kvinner, og la deres øre ta imot ordet fra hans munn. Lær døtrene deres klagesang, og hver kvinne sin venninne en sørgesang.
For døden har steget opp gjennom våre vinduer, den har trengt inn i våre palasser for å utrydde barn fra gaten, unge menn fra torgene.
Si: Så sier Herren: Menneskenes lik skal falle som gjødsel utover marken og som kornbånd bak høstmannen, og ingen samler dem inn.
Så sier Herren: La ikke den vise rose seg av sin visdom, og la ikke den sterke rose seg av sin styrke, la ikke den rike rose seg av sin rikdom.
Men den som roser seg, skal rose seg av dette: at han har innsikt og kjenner meg, at jeg er Herren, som gjør miskunn, rett og rettferdighet på jorden. For i disse har jeg min glede, sier Herren.
Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil hjemsøke alle som er omskåret og likevel har forhud,
over Egypt og over Juda, over Edom og over Ammons sønner, over Moab og over alle dem som klipper håret ved tinningene, de som bor i ørkenen; for alle folkeslagene er uomskårne, og hele Israels hus er uomskåret på hjertet.