Om Moab. Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Ve over Nebo, for det er ødelagt! Kirjatajim er gjort til skamme, det er inntatt; festningen er gjort til skamme og brutt ned.
Moabs ry er ikke mer. I Hesjbon har de lagt onde planer mot det: «Kom, la oss utrydde det, så det ikke lenger er et folk!» Også du, Madmen, skal forstumme; sverdet skal følge etter deg.
Det lyder et skrik fra Horonajim: herjing og stor ødeleggelse.
Moab er knust; hennes små lar høre et skrik.
For i oppstigningen til Luhit stiger de gråtende opp; ja, i nedstigningen til Horonajim har de hørt angstfulle skrik over ødeleggelsen.
Fly, berg livet deres, og bli som en einerbusk i ørkenen.
Fordi du stolte på dine verk og dine skatter, skal også du bli fanget, og Kemosj skal gå i fangenskap, hans prester og hans fyrster sammen.
Og en ødelegger skal komme over hver by, og ingen by skal unnslippe; dalen skal gå til grunne, og sletten skal legges øde, slik Herren har sagt.
Gi Moab vinger, for det skal fly av sted; dets byer skal bli til en ødemark, så ingen bor i dem.
Forbannet være den som gjør Herrens verk skjødesløst, og forbannet være den som holder sitt sverd tilbake fra blod!
Moab har vært trygg fra sin ungdom av og ligget stille på sin berme; han er ikke blitt tømt fra kar til kar og har ikke gått i landflyktighet. Derfor har hans smak holdt seg i ham, og hans duft er ikke forandret.
Derfor, se, dager kommer, sier Herren, da jeg sender ham vintappere; de skal legge ham på hell, tømme karene hans og knuse krukkene deres.
Da skal Moab bli til skamme over Kemosj, slik Israels hus ble til skamme over Betel, som de satte sin lit til.
Hvordan kan dere si: «Vi er helter og djerve menn til krig»?
Moab er ødelagt, og man stiger opp mot dets byer; dets utvalgte unge menn stiger ned til slakting, sier Kongen – hærskarenes Herre er hans navn.
Moabs undergang er nær ved å komme, og dets ulykke haster meget.
Sørg over ham, alle dere som bor rundt ham, og alle som kjenner hans navn! Si: «Hvordan er den knekket, den sterke staven, det herlige spiret!»
Stig ned fra herligheten og sett deg i tørsten, du som bor der, datter Dibon! For Moabs ødelegger drar opp mot deg, han ødelegger dine festninger.
Still deg ved veien og speid, du som bor i Aroer! Spør ham som flykter, og henne som unnslapp, si: «Hva har skjedd?»
Moab er blitt til skamme, for det er knust. Hyl og skrik! Kunngjør ved Arnon at Moab er ødelagt.
Og dommen er kommet over slettelandet, over Holon, over Jahsa og over Mofaat.
Og over Dibon og over Nebo og over Bet-Diblatajim.
Og over Kirjatajim og over Bet-Gamul og over Bet-Meon.
Og over Kerijot og over Bosra og over alle byene i Moabs land, de fjerne og de nære.
Avhugget er Moabs horn, og hans arm er brutt, sier Herren.
Gjør ham drukken, for han har gjort seg stor mot Herren. Moab skal velte seg i sitt spy, og han skal bli til latter, han også.
Var ikke Israel til latter for deg? Ble han funnet blant tyver, siden du rister på hodet så ofte du taler om ham?
Forlat byene og bo på klippen, dere Moabs innbyggere! Vær som duen som bygger rede ved sidene av kløftens gap.
Vi har hørt om Moabs hovmod – han er overmåte stolt – om hans høyhet, hans stolthet, hans overmot og hans hjertes hovmod.
Jeg kjenner hans overmot, sier Herren, og hans skryt er ikke rett; det de har gjort, er ikke rett.
Derfor jamrer jeg over Moab, over hele Moab skriker jeg; over mennene i Kir-Heres sukker man.
Mer enn Jasers gråt gråter jeg over deg, du vinstokk fra Sibma! Dine ranker gikk over havet, de nådde helt til Jasers hav. Over din sommerfrukt og din vinhøst har en ødelegger falt.
Glede og fryd er tatt bort fra den fruktbare marken og fra Moabs land. Jeg har gjort ende på vinen fra vinpressene. Ingen tråkker druer med gledesrop; ropet er ikke et gledesrop.
Fra skriket i Hesjbon til Elale, helt til Jahas lar de sin røst lyde, fra Soar til Horonajim og Eglat-Sjelisjia; for også Nimrims vann skal bli til ødemarker.
Og i Moab, sier Herren, vil jeg gjøre ende på hver den som ofrer på en offerhaug og brenner røkelse for sine guder.
Derfor klager mitt hjerte som fløyter over Moab, og mitt hjerte klager som fløyter over mennene i Kir-Heres; derfor har rikdommen de skaffet seg, gått tapt.
For hvert hode er skallet, og hvert skjegg er avraket; på alle hender er det flenger, og om lendene er det sekk.
På alle Moabs tak og i dets gater er det bare klage, for jeg har knust Moab som et kar ingen har glede av, sier Herren.
Hvor er det knust! De hyler! Hvor har Moab vendt ryggen i skam! Moab er blitt til latter og til redsel for alle sine naboer.
For så sier Herren: Se, han flyr som en ørn og breder sine vinger ut over Moab.
Kerijot blir inntatt, og festningene blir erobret. På den dagen skal hjertet til Moabs krigere være som hjertet til en kvinne i barnsnød.
Og Moab skal bli utslettet, så det ikke lenger er et folk, for det har opphøyet seg mot Herren.
Gru og grav og garn over deg, du som bor i Moab, sier Herren.
Den som flykter for gruen, skal falle i graven, og den som kommer opp av graven, skal fanges i garnet; for jeg lar hjemsøkelsens år komme over Moab, sier Herren.
I skyggen av Hesjbon står flyktninger uten kraft; for en ild går ut fra Hesjbon, en flamme fra Sihons midte, og den fortærer Moabs tinning og issen på ufredens sønner.
Ve deg, Moab! Fortapt er Kemosjs folk; for dine sønner er tatt i fangenskap, og dine døtre i fangenskap.
Men i de siste dager vil jeg vende Moabs skjebne, sier Herren. Her ender dommen over Moab.